Læffas Terreng

For kanskje tre år siden gravde jeg dypt i den estetiske sansen min da jeg plutselig fikk for meg noen forvirrede argumenter om at «det er bedre med en estetisk fluestang enn en god fluestang». I tillegg vet alle at trehundregrams skogsvannsørreter sparker vesentlig bedre fra seg på ei lita mjuk splitcane enn på de stokkstive kastemaskinene vi vanligvis kaster til andre siden av vannet med.

Når da min gode fiskekompis Jon Are Fagerli begynte å bygge sine egne hyperlekre splitcanes fra bunnen av kunne jeg ikke klare å la være å bestille. Her var det bare å kaste seg på før mannen fikk seg et navn og et ry som lar ham ta ti ganger så mange kroner for en kastekjepp med sin signatur på.

Endelig, etter tre år, og et utall antall kommentarer om at «bare ta det med ro med den stanga Jon Are, det er ikke noen hast» (lite visste byggmesteren om at det bare var dårlige skalkeskjul for å utsette betalingen av ei stang jeg egentlig ikke hadde råd til å kjøpe) var tiden kommet til prøvekasting et par timer på flytemyra ved Steinsvolltjønna sist lørdag.

Det må jeg virkelig si; den stanga var helt nydelig både å se på og kaste med! En seks fots treer så lett at jeg ikke var helt sikker på om jeg lekekastet med bare hendene eller ikke. Og det snellefestet der er det flotteste jeg har sett noen gang. Jøss, så kult det skal bli å fiske småørreter med den i småelver og skogsvann nå utover i sesongen som er i anmarsj. Men å ta den med til Kola til sommeren blir vel for drøyt!? Jeg får skylde på at jeg ikke tar sjansen på å sende et så lekkert håndtverk på fly til Russland. Og det er jo sant nok!

Jo da, Jon Are virket ganske fornøyd med den nyproduserte stanga si selv også, selv om han måtte innrømme at den var litt i korteste og letteste laget for de «små» hendene hans!