Det har gått noen dager, og diverse familieforpliktelser er gjennomført i fordragelighet mens jeg har kamuflert savnet etter skogsvann og åpning av tørrfluesesongen etter beste evne siden jeg fikk den nye bambusstanga på veggen i garasjen. Men nå, endelig, på tampen av en forblåst søndag og et antall kuldesjokkerte tulipaner i hagen fikk jeg endelig sjansen til å lure meg usett ut bakdøra og inn i en ferdigpakket bil mens resten av familieflokken koste seg med kaffe og bakrus i vårsola.
Mens ståpelsen rev meg i nakken, til gode toner fra Anathema over blåtannfrekvensen i bilen, kom jeg plutselig på at jeg ikke visste hvor jeg skulle. Heller ikke hvem jeg skulle fiske sammen med. Ringte Jon Are mens en øyeblikks sentimental tankerekke om min aller første tørrflueørret fikk meg til å foreslå Snappen som møtested. Det var nemlig der det skjedde for et knippe tiår siden. Med egne øyne den gangen fikk jeg for første gang det overveldende synet av en stor ørretrygg som tørrflueruller seg i vannflata og gir stramt snøre som svar på et panikkartet tilslag. Etter en kort og hektisk livskamp måtte den uheldige fisken gi tapt for et par samvittighetsløse slag i bakhodet. Med en tilfeldig stein fra en overivrig guttunge som akkurat hadde fått oppleve sitt livs foreløpig største øyeblikk der og da. En bekkørret på snaut 30 cm. På tørrflue. Selvbundet. Ginger Quill på krok #16, med oppadbøyd øye. Det var tider det!
Vel, nok opphøyde minner. Saken er at dagens fisketur måtte preges med retro. Jeg ville mimre over min barndoms gullalder. Min splitter nye seks fots bambustreer lå bak i bilen og tillot ikke noe annet. På den gamle Hardy-snella var det spolt ferskt DT-snøre og knuteløs fortom. I tillegg hadde jeg pakket med meg både gummivadestøvler, stolsekk og håv. Håv, som jeg ikke har brukt på mange år. Og stolsekk, vel, vel.
På telefon skjønte jeg at Jon Are ikke var like heldig som meg akkurat nå. Han satt fortsatt fast i helgeforpliktelser. Vi ble enige om at han eventuelt skulle prøve å komme etter litt lenger ut på ettermiddagen. Han skulle ringe hvis det ble noe av for ham. Greit for meg. Så fikk jeg i hvert fall snoke uforstyrret rundt i gamle jaktmarker først. Og spise tørrfisk uten at noen klager på lukta.
Jeg kunne ikke dy meg fra å begynne kvelden med å prøve den nye seksfoter'n min ned og opp langs Svartåa nedenfor Geirastadir. Følte meg som en slakteklar okse når jeg gikk nedover i kutråkkene på jordene i god avstand fra elvebredden ned til den første skogkanten, for så å snike meg sakte oppover langs den smukke elven igjen. Nå iført solbriller og falkeblikk etter vak. Et lite stykke opp fant jeg en en oppstrøms strømkant som var interessant og dyp nok til at jeg satte meg på stolsekken for å spotte mens jeg rigget stanga. Det gikk et kvarters tid før årets første elvevak ble observert fra min side. Ikke noen stor fisk, men nok til at jeg snek meg i kasteposisjon og lot det stå til. Men den ville ikke.
Videre oppover elva tilbake mot bilen måtte jeg konstatere at elva her er temmelig ødelagt siden jeg var unggutt for tredve år siden. Det var plastsøppel fra gårsdriften, og elva var fullstendig kanalisert med linjallagt gråstein, hele veien. Her gikk en guttedrøm i oppløsning for denne gang.
Tilbake til bilen, så var turen opp til Rønningsvann og tersklene nedenfor kort. Her er alt forandret. Stiene går i andre retninger, elva har skiftet farge, bakslengplassen har blitt mindre og fisken har sluttet å vake. Bortsett fra et eneste vak da. En tass på kanskje tyve cm røpet at den var på jakt og jeg kunne friste den med palmermyggen min midt i vakringene. Den kom som et skudd og jeg skvatt med et panikkartet tilslag omtrent som for tredve år siden. Tror det må være noe med stedet her.
På flytemyrene rundt Rønningsvann har Svartåakomintéen lagt ut noen dansegulv av noen vandregater så nesten all spenningen med å hoppe fra den ene flytemyrøya til den andre er borte. Jaja, sikkert positivt, med tanke på hva tredve år har gjort med fluefiskervekta mi. Myra ville neppe holdt meg flytende uten. Og med disse plankeflaka var det nå faktisk mulig å komme seg i kasteposisjon til vakende fisk helt inne ved flytemyrkanten uten å skremme dem med tsunamilignende flodfølger ut over det stille vannet. Men det hjalp meg ikke. Fisken var kresen, og jeg var for kasteivrig med den nye stanga mi. Satte meg etterhvert på stolsekken i myra for en matbit. Stolsekk er i grunn ikke så dumt. Det hadde jeg helt glemt.
Det begynte å bli kveld, og hvor ble det av Jon Are? Opp med mobilen fra lomma. Hva! Ingen dekning!? Det var vel også en forandring her. Mye skjer på nesten tre tiår. Mener bestemt at det var full dekning her på midten av åttitallet.
Med tanke på den fortvilte Jon Are-fanten som muligens var på god vei fra Sandefjord for å rekke et par fluekast før det blir mørkt kom jeg meg opp av Rønningsvannsdumpa og opp til bilen der jeg så for meg at det helt sikkert måtte være dekning. Kvarteret etterpå kunne jeg konstatere at det var det definitivt ikke. Hva gjør man da? Står man og venter ved bilen og går glipp av drømmefisket på tampen av kvelden eller gir man blaffen og kommer seg ut i slagmarken igjen for å fiske, eller, i mitt tilfelle, rettere sagt for å kaste? Jeg valgte det siste.
Venn får være venn når nøden er størst. Jeg stod lagelig til for å angripe Diplingane. Et drøyt kvarters rask gange opp i terrenget. Min personlige unnskyldning var at der er det i hvert fall helt sikkert dekning, siden det ligger mye høyere i landskapet. Kvarteret etterpå kunne jeg derimot konstatere at det var det definitivt ikke her heller.
Men vannet var flott, og på de farlige flytemyrene også der oppe lå det myrplank helt ut til de beste kasteplassene. Snakk om luksus. Dette er siste gang jeg vasser rundt med vadestøvler på Snappen på en stund.
Kvelden kom fort, og før jeg verken visste ordet av det eller hadde sett noen vak satt jeg med bikkja og grillet wienerpølser på bål mens jeg peilet alle sansene mine på å registrere vak eller annet tegn til liv ute på bleika. Et eneste vak var det eneste som røpet at det fortsatt er fisk her, og heller ikke denne prikkefanten lot seg friste av palmermyggen min i denne omgang.
I skumringa klokka halv ti pakket jeg sakene og freste ned til bilen igjen. Mens jeg stod der og tok av meg et par mer enn klamme vadestøvler kom Jon Are kjørende. Han hadde rota rundt og sett etter meg mens han fisket, men uten mobildekning er det så avgjort ikke lett å etablere kontakt i dagens virkelighet.
Vi prøver igjen en annen gang Jon Are. Men la det være sagt til slutt, den nya stanga du har bygget for meg er virkelig skikkelig bra! Ikke bare er finishen bedre enn den skal. Etterhvert som jeg fant tonen med den røpet kasteferdighetene seg mer og mer. Ved litt lengde på snøret i lufta fant jeg at jeg måtte kjøre den litt hardere, og litt lenger ned foran, enn jeg er vant til med kullfiber. Men da kom ryggen som ei kule og dro med seg snøret og la det nydelig utstrakt på det stille vannet. Vesentlig lengre kast var mulig med denne stanga enn jeg hadde forestilt meg. Jeg er mildt sagt mektig imponert. Og fornøyd. Med ei sånn stang i hånda ved skogsvannet er det enda mindre grunn til å klage om fisken ikke biter. For kastegleden er stor. Og det er alltid en god trøst. I hvert fall i kveld.
