Fredag 28 juni
Kom opp seint. Møtte Ragnar, Carlos og Heiko på ei midlertidig
hytte bare for den første natta. Ole Petter lå i lavvo like i
nærheten og delte introduksjonskvelden med oss på hytta. Trond
skulle komme opp fra vest i morgen. Ute var det mørkt og pissregn.
Og enda mørkere blei det før vi alle – etter litt rabalder –
kom oss i seng.
Lørdag 29 juni
Vind, kaldt og mer regn men allikevel masse døgnfluer på vannet.
Svaler og måker røpet hvor døgnfluene fløy. Ragnar og Heiko
fisket langt ut i fjorden. Neppe bare flaks at «sjefen» Ragnar tok
seks feite ørreter allerede den første dagen. Største på ni
hekto.
Heiko tok to, og jeg tok også to, på tre og fem hekto. Trond
mistet et troll på omtrent halvannen kilo, nede i innosen. Carlos
fisket ikke. «Fisker bare når det er bra vær»
sa han. Og jeg tror ham. Han dro heller på shopping i sentrum og
lagde en glimrende middag til oss som vi kom hjem til hytta for å
gaule is oss ved barne-TV tid.
Ole Petter reiste hjem. Han var lei av dårlig vær og fravær av
klekkinger og vakende fisk.
Søndag 30 juni
Rekognoseringsdag. Begynte nesten øverst med Heiko. Ikke et vak.
Gikk opp og rundt og fisket meg nedover, høl for høl i fire timer.
Mest for å kikke og bli kjent med strømkanter og sånn. Ja, også
så jeg jo etter vak også da. Men dem var det ikke mange av i dag
heller.
På plassen til Ragnar kom jeg i snakk med en dyktig rødskjegget
fluefisker som med stor ro fortalte om kilosfisken han tok på
tørrflua her i går ettermiddag. Ikke visste han da at jeg satt og
så på det hele i kikkert fra andre siden av elva rett ovenfor ham.
Jeg hadde faktisk tørrflua hans midt i kikkertsiktet akkurat da den
forsvant i ørretgapet. En slags paradun med store lyse vinger satte
meg på sporet av den rette flua her. Lys vinge. Kanskje mest for å
kunne se flua godt på vannet.
Fisket meg videre nedover. Langs bredden til nederste jorde fant
jeg en hov. La den pent og lett synlig tilbake på plass. Nede på
strekket der fant jeg en ganske steady vakende ørret. Sky som
juling. Ville ikke ta. En fyr kom etterhvert vassende oppover midt i
elva og vadet i stykker hele hølen, men det gikk bare fem minutter
før ørreten vaket normalt igjen.
Nesten helt nederst satt Jon Birger og Heiko. Vakende steady fisk
på tre plasser. Jeg tok en på trekvart kilo på gul paradun. Lys
farge skulle til, for da så jeg flua godt ja. Maur funket ikke, for
den kunne jeg ikke se. Like etterpå tok Heiko en på 1.4 kilo på
spent spinner med hvite vinger.
En fin ørret dreiv og vaket ovenfor da vi egentlig skulle tilbake
til hytta for å spise Trøndersodd. Måtte få kaste på den et par
kast. Fikk låne toerstanga til Jon Birger – en ihuga og meget
dyktig fluefiskende innbygding du ofte møter i eller ved elva her
inne i ruskeskrittdalen. Men den mjuke tannpirkerstanga taklet jeg så
dårlig at jeg i praksis ikke klarte å fiske i det hele tatt. En
helt annen sak var at flua som satt på fortommen til Jon Birger
overrasket meg. En kjempestor spent spinner med saftige kritthvite
vinger av rent polygarn.
Kom tilbake etter den litt skralle Trøndersoddmiddagen klokka sju
på kvelden og da tok den vakende ørreten her først en liten spent
spinner med hvit vinge på første kastet, men ville ikke sitte.
Etterpå truet jeg med diverse paraduns. Skjedde ikke noe før jeg
satte på en lys Rakkelhane med vinger som var dratt godt ut til
sidene. Da tok den på første kastet igjen. En sprek fant på sju
hekto pluss.
Trond perset forresten tidligere i dag med en ørret på akkurat
en kilo. I hølen sin halvveis oppe i elva. Det var en uvanlig glad
trønderkar som satt på hytta og gav oss alle detaljene derfra på
hytta utover kvelden. Men som for trøndere flest blir det problemer
når kniven ikke står som forventet i brødfjøla. Knivspissen knakk
og heldig var den som ikke satt i nærheten når Carlos skjønte hva
som hadde skjedd.
Mandag 1 juli
Carlos og jeg kjørte over brua klokka halv tolv og så vakende
fisk umiddelbart. Rygget bilen og kom oss på plass. Jeg gikk
nedover, men stoppet allerede på strømnakken nedenfor brua. For der
vaket det store ørreter villig vekk i rolige velt. Hadde en times
morsomt fiske der. Fikk bare to ganske små tasser. Største på
kanskje fire hekto. Hadde en av de grovere etter på en spent spinner
med hvite vinger. Ville ikke sitte.
Gikk etterhvert ned til der vi fikk så bra i går, men der var
det ikke noe liv annet enn han «far og sønn» som jeg møtte der i
går også. De satt utelukkende og spottet. Så dem ikke utføre et
eneste fluekast.
Oppover mot brua igjen. Carlos vinket meg helt opp for å fiske på
en fin ørret som dreiv å vaka nedenfor der han stod ved steinen. Så
gikk han i land for å bytte fortom og da knakk like greit
stangtoppen hans. Da er det ikke annet å gjøre enn å dra på
bensinstasjonen og kjøpe røyk. Reserve stangtopp hadde han
heldigvis i bilen, så den saken var grei.
Ble stående og holde av fiskeplassen hans mens han var avgårde.
Da er det lov å snike seg til noen kast. Det vaka både her og der,
men jeg konsentrerte meg om en av de grovere som vaket steady i
stilla rett ovenfor brua. Fant ut at ved å kaste flua i en viss
vinkel ble den liggende uten å stripe på stilla i bakevja nesten så
lenge som jeg ville. Og to ganger tok den grove ørreten tørrflua.
Ville ikke sitte. Carlos kom tilbake og fisket snart litt ovenfor
mens jeg eksperimenterte med å fiske nedstrøms fra motsatt bredd. I
mens tok han en fin en på rundt seks hekto. Joda, han kan fiske den
karen.
Jeg gikk opp til jordet ovenfor, på østsiden. På motsatt side
stod både Heiko og Ragnar, og prata med et par fyrer fra Sandefjord.
Jeg satte meg til der jeg så at det vaket fisk. Og der ble jeg
sittende i sikkert et par timer. For like utenfor bredden der jeg
satt vaket det en kjempefin ørretgubbe rimelig rytmisk. Jeg så
hvordan den plukket døgnflueduns, den ene etter den andre. Men mine
fluer på det blanke elvevannet ville den ikke ha. Hadde sikkert
sytten perfekte flyt over den i løpet av disse timene, med kanskje
15 forskjellige fluer. Jeg fikk ikke oppmerksomheten hennes en eneste
gang.
Ned igjen til Carlos plass ved steinen ovenfor brua. Nå stod
Ragnar og Heiko der. Carlos hadde tatt en på nesten kiloen litt
tidligere, før han hadde reist av sted for å handle til middag.
Ragnar tok først en på 650 gram, og litt seinere en til på samme
dimmen. En produktiv plass i dag.
Gikk nedover til innosen. Ikke noe særlig liv før jeg oppdaget
at det var endel vakende fisk i den ene strømkanten der nede. Jobbet
med å finne riktig kasteposisjon i den sterke vinden, og fra hvor
lyset var sånn at jeg kunne se noe som helst. Greide bare et slag på
en gammel og sliten paradun. Men heller ikke den ville sitte. Så kom
Ragnar og Heiko. Men de greide heldigvis ikke å lure noen av dem de
heller.
Mens vi holdt på hadde Heiko lagt merke til at det var en kar som
vaket i strømmen bak oss. Og når vi omsider skulle tilbake til
hytta klokka seks for å spise middag så vi at den vaket fortsatt.
Ragnar gikk først og siden fisken vaket der vi skulle vade over elva
måtte han nesten bare ta den på veien. Det gikk greit. På en av de
hvite og stygge paradunsene sine, på krok tolv, tok den så det sang
på bleika etter regnskuren for litt siden. Det ble noen bilder. Og
en vakker gullørret på 650 gram lå snart i håven. Hans tredje på
denne dimmen i dag.
Mens han renset denne så jeg at det vaket en
til nedenfor. Altså måtte middagen vente enda et kvarter mens jeg
fisket på denne. Og den tok den og. Men ville ikke sitte. Begynner å
tro at det er noe galt med seksfoter-stanga mi. Er den litt for kort
til å få gitt skikkelig tilslag?
Carlos tryllet frem en fantastisk middag med pasta, hjemmelaget
tomatsaus og kjøttdeig, samt en råflott salat. Men Ragnar og jeg
var en smule indignert over at vi måtte avbryte drømmefisket når
det endelig var perfekte forhold. Bare for å dra hjem å spise
middag klokka halv sju liksom.
Tilbake til elva sammen med Ragnar like etter middag. Men det var
vanskelig. Selv om vi endelig hadde en kveld med lite vind. Bleike
for det meste. Men få døgnfluer. Bare noen få vak. Hadde slag av
den samme fisken som i stad en gang til. Men den ville ikke sitte.
Igjen. Hva skjer da?
Heiko var frustrert i kveld. Hadde prøvd alt uten så mye som et
slag. Ragnar fikk en. Jeg hadde to slag. En på paradun krok 14 og en
på spent spinner krok 12.
Trond og Carlos hadde allerede lagt seg når vi kom tilbake.
Heiko, Ragnar og jeg ble derfor sittende ute og avslutte dagen med et
par pils, en whiskeypjolter og litt spekemat før vi krabbet til køys
sånn litt over midnatt. Heiko skulle opp tidlig i morgen for å
stelle seg til på det nederste jordet.
Tirsdag 2 juli
Slapp av Ragnar oppe ved «bukta si» og jeg var på sørsiden av
den øverste flata klokka ti. Ikke et vak. Ikke et insekt på vannet.
Ble stående og sittende ved det lille skuret der i nesten to timer
før det skjedde noe. Bortsett fra en firfisle som dreiv og romsterte
i graset ved skurveggen. Første vaket var et skikkelig plaskvak som
jeg omtrent skvatt av å høre nesten helt inntil elvebredden på
andre siden like nedenfor Ragnar. Etter litt vaket den igjen på
samme sted og på samme sjokkerende måten. Da ringte jeg over til
høvdingen og fortalte han om den. Han tok utfordringen og flyttet
seg litt ned og prøvde på den uten at det skjedde noe.
Jeg gikk nedover mot nedre delen av hølen ved halv tolv tiden. Da
begynte det å bli litt døgnfluer på vannet. Var lei av å sitte og
vente så jeg tok et par blindkast. Da så jeg et og annet
hode-hale-vak lenger ned. Gikk ned dit og hadde et morsomt fiske på
vakende fisk i en times tid da det klekte noe sykt med døgnfluer.
Interessant var det at det vaket mest når klekkingen begynte å
avta. Hadde slag på paradun og spent spinner. Fine fisker begge to.
Ragnar ville nedover så jeg kjørte over og plukket ham opp ved
veien. Ned til brua for å fiske i nederste området. Jeg begynte ved
knekken og der var det et og annet sprutvak midt uti. En 400 grammer
tok min paradun med et sprut.
Observerte vakende grov fisk på nakken i svingen. Kastet først
fra nordsiden med det var umulig å få død drift så jeg vadet ned
og rundt. Da ble tørrflueflyten perfekt. Fikk den til å ta på en
liten grå paradun en gang, men da var den også skremt.
Satte meg på gressodden for å observere vakende fisk mens jeg
spiste spekepølse og drakk moset frukt. Da kom jammen gamlingen og
stelte seg til å kaste like foran beina mine uten verken mukk eller
bukk.
Ned til Øya. Heiko hadde observert vakende fisk på stilla
innenfor men hadde gitt opp i frustrasjon så jeg tok over og fisket
meg nedover og utover i vannet. Endel vak og flere slag, men de ville
ikke sitte. Nå hadde jeg gått med null tolv spiss en stund. Når
fisken endelig satt i tilslaget røyk det. Jeg har sagt det før og
jeg sier det igjen. «Aldri mer null tolv!» Ragnar
fisket seg forbi meg og videre langt nedover og tok en bøtte med
fisk fra 300 til 600 gram. Heiko var veldig frustrert. Det var mye av
ham da han bandet og svertet så ekkoveggen sang nedover.
Nå var klokka 15:00 og det begynte å bli gøy. Traff på flere
flak med vakende grov ørret. Inne ved bredden på motsatt side så
jeg at det vaket fine ørreter. Gul paradun. Lange kast. Bleike og
død drift. Første fisken tok fint og jeg kjørte på den lenge før
den datt av. Sikkert en fisk på trekvart kilo eller der omkring. Ut
igjen på same sted og jammen tok ikke den andre som vaket også.
Denne var større. Nå på null femten. Heiko stod nedenfor og
kommenterte hvor heldig jeg var. Fikk den inn og den var akkurat
kiloen. Veldig sprek. Gamlingen og meg. Han tok bilde. En hyggelig
fyr.
Så måtte vi hjem for å spise middag da det stilnet og vaket som
mest klokka 17. I morgen tror jeg ikke jeg vil ha noe middag.
Carlos er virkelig flink til å lage mat. I dag hadde han kjøpt
inn laks og stekt den veldig saftig og snilt. Grønsaker og saus.
Trond tok en på 1.3 kilo tidligere i dag. På svingen. Carlos
hadde flere fine på halvkiloen til trekvart kilo. Ragnar hadde som
nevnt mange. Sikkert ti.
Ut igjen etter middag. Nå hadde vinden snudd og det var bris med
bølger. Ikke noe vak bortsett fra rett foran øya, men der stod
Carlos og gamlingen. De tok hver sin nesten samtidig. Carlos sin var
på 850 gram. Selv tok jeg en lang vaderunde uten å se et eneste
vak. Tilbake og opp igjen til der jeg hadde observert vakende stor
ørret tidligere på dagen, på nakken nedenfor svingen.
Vadet over til Trond da jeg så et hode-hale-vak som han ikke så.
Han lot meg prøve meg på den, og dermed vadet jeg nedenfor og rundt
som i stad. Mens jeg vadet så jeg den vaket flere ganger. Men når
jeg endelig var i kasteposisjon hadde den sluttet å vake. Jeg hadde
nok skremt den. Den var neppe vant til å se folk fra den siden av
elva. Ble stående og vente sikkert et kvaret før den begynte å
vake igjen. På fortommen min satt det en lys rakkelhane krok 12 med
godt spente vinger. Lot fisken vake et par ganger før jeg kastet. Og
den tok på første kastet. Men ville ikke sitte. Siden så jeg ikke
noe mer til den.
Vi tok kvelden klokka elleve og det var natta på hytta etter bare
et par øl og litt småprat rundt spekebordet.
Onsdag 3 juli
I elva ved øverste flata klokka elleve. Helt alene ved hølen.
Først ingen vak men så flyttet jeg meg nedstrøms. Der var det en
luring som vaket rimelig steady i strømkanten på siden bak steinen
som såvidt bryter på brekket der. Fisken sippet bare såvidt når
den spiste. Så tydelig at den tok små døgnfluer som satt på
vannflata. Men ringene på vannet etter slurpingen dens var nesten
usynlig. Skjønte dermed at dette måtte være en mer erfaren
ørretbamse det var verdt å bruke litt tid på.
Slet en stund med å få den til å ta. Hadde flere fine flyt, men
denne fisken var ekstraordinært arrogant til alt som ikke kom i
nøyaktig riktig bane. Den gikk ikke en desimeter til siden. Til
slutt fikk jeg til et nydelig perfekt driv. Skjønte med det samme
den bitte lille grå fallskjermflua landet mykt på vannet to-tre
meter ovenfor steinen at dette kom til å gå veien.
Den tok i et saftig sug. Snudde tvert og gikk som en trekkhund ned
mot traktorbrua på motsatt side. Langt. Langt ut på backingen. Jeg
begynte å bli redd for hva som ville skje. Heldigvis tok den til
vettet og begynte å skifte retning oppstrøms. Men nå var den så
langt ute at snøret ble hengende tungt nedstrøms og brummet som en
feilstemt pianotråd mens ørretpurka freste oppover midt uti elva.
Og da datt den plutselig bare av. Borte. Uavgjort. Utgjort.
Måtte ta en tur med bilen for å hente glemt mobil og kjøpe noen
øl. Roe nervene. Dette var en av de skikkelige grisene. Sikkert tre
kilo. Kanskje mer. Jo mer jeg tenker på det desto større blir den.
Tilbake på plassen etter middag. Nå var det vindstille og
silregn. Perfekte forhold egentlig. Spredte vak. Det stod
«aurevelling» på menyen. Ikke mange fiskene innenfor kastehold,
men det var to-tre ganske grove ørreter som dreiv og gikk litt opp
og ned og ut og inn som fikk se fluene mine noen ganger uten at de
ble overbevist. Etterhvert var det litt frustrerende at de ikke ville
ta.
Men plutselig var det en bamse som begynte å hodehalevake midt i
renna litt lenger ned på strømnakken enn vanlig. Den stod ganske
steady og jeg kunne konsentrere meg om den for noen kast. Omsider tok
den en stygg hvit paradun. Den som jeg bandt sammen med Heiko
tidligere i dag. Den tok som en nise, i et vak som var helt likt de
vakene den hadde underholdt meg med det siste kvarteret. Og da jeg
strammet lina ble den stående som en hval og «rokke» i vannflata,
før den skjønte at det var best å flytte seg litt rundt for å
prøve å bli kvitt den irriterende og stikkende døgnflua som hadde
bitt seg fast i munnvika dens et sted.
Da den gikk nedover mot stryket ropte jeg på Heiko som stod
ovenfor. Jeg måtte rope høyt flere ganger, for mannen kom jo faen
meg ikke. Heiko!!! Omsider hørte jeg tung pesing bak den høye og
frodige kantvegetasjonen bak meg, og da jeg snudde meg så jeg bare
toppen av en fiskehatt som forsvant pladask ned på jorden sammen med
en stump lyd av en drøyt åtti kilos kar som gikk i bakken. Sekunder
seinere stakk hodet hans opp med et forundret uttrykk det ikke var
lett å holde masken for. Heiko kom seg opp mens han fortalte at han
hadde holdt på med en sværing ovenfor. Stilte seg opp til håving.
En jobb han utførte med glans og sinnsro som en førerhund.
Halvannen kilo! Takk for hjelpen Heiko!
Etterpå steg elva nesten en halv meter på en halv time. Vannet
ble kaldt og det sluttet å vake. Halvannenkilosen var et behagende
plaster på såret fra den tapte drømmeørreten her på omtrent
samme stedet noen timer tidligere i dag. Dagen reddet og vel så det.
Ragnar tok en på ni hekto. Trond en på sju hekto. En bra dag.
Torsdag 4 juli
Heiko dro ut tidlig. Klokka sju tror jeg. Enkel frokost på oss
andre. Ragnar og jeg var ved den øverste jordestrømmen klokka halv
elleve. Da kom det melding fra Heiko om nesten kilosfisk. Hos oss var
det helt dødt. Bare noen få spredte døgnfluer på vannet. Satt og
spottet en halvannen times tid uten at det skjedde noe annet enn at
det ble mer og mer døgnfluer. Etterhvert gav vi opp ventingen og
reiste isteden ned til det nederste strekket der Heiko var. Han hadde
fått en fin en til og hadde hatt et morsomt fiske der nede på
morran.
Ned på øya i oset. Noen spredte vak i vinden. Mistet en sånn
passe fin en på kanskje trekvart kilo og hadde et par slag på den
stygge fallskjermflua fra i går. Så ble det stille. Helt stille. Og
da så vi hvor mye døgnfluer det faktisk var på vannet. Enorme
mengder. Men ikke et eneste vak nesten. Bortsett fra noen fine fisker
som dreiv å sippet lenger opp. Heiko og jeg ble stående sammen og
fiske på blankt grunt vann der det vaket fine fisker rimelig
rytmisk. Selv om de flyttet seg litt rundt trengte ikke vi å gjøre
det samme, for de kom tilbake hver gang. Fram og tilbake og opp og
ned. Den som gikk nærmest land tok en gul paradun nesten med det
samme, men så ble det vanskelig. Umulig å få fisken til å ta. Og
sånn gikk det på blanka der oppe i et par timer.
Jon Birger kom og stelte seg på den store jeg har fulgt med på
de siste dagene. Det begynte å bli ettermiddag og jeg var sugen på
å se om det skjedde noe på den øvre jordestrømmen igjen i kveld.
Dro opp. Blankt og stille og enorme døgnfluemengder. Jeg satte meg
til på nakken og kikket. Ikke noe vak noe sted. Utrolig rart med
alle de døgnfluene som sitter lenge på vannet, at det ikke er et
eneste vak. Ikke småfisk engang. Men etterhvert var det heldigvis en
sugg som begynte å vise seg. Først bare med nesten usynlig bølger.
Så med rolige bølgevak under vannflata. Jo, han tok helt opplagt
noe like under vannflata. Jeg fikk den ikke til å ta, enda den holdt
på jevnlig i en time eller to. Ved åttetida ble det helt flatt.
Jeg dro ned til Ragnar på osen. Gamlingen holdt ut fortsatt. Han
var på elva før Heiko og fisker til langt på kveld etter at vi har
dratt på hytta. En skikkelig seig og ihuga fluefisker. Fortsatt
blanke forhold med bare noen få vak til tross for enorme
døgfluemengder. Forskjellige arter. Brune og gule. Og endel store
fjærmygger. Gamlingen hadde fått bra med fisk lenger utover. På
spent spinner.
Ved ti-tiden gav Ragnar og jeg opp og vi skulle dra tilbake til
hytta. Jeg gikk i forveien for å se til den store på nakken
ovenfor, mens han renset en såkalt «silderumpe» han hadde fått
tidligere i dag. Da gikk jeg med begge fluestengene, og jeg spottet
vak på plassen mens jeg vadet over langs øya der. Og det vaket
jevnt. Stelte meg til med treerstanga mellom beina mens jeg kastet.
Hadde på en ganske stor og feit palmermygg på krok 12. Fant en
kasteteknikk for å få flua til å flytte fritt lenge nok i den
vanskelige strømmen. Kastet på en måte opp mot himmelen sånn at
flua landet i en «z-z» som gjorde at flua ble liggende helt død
mens den sterkere strømmen nede hos meg dro ut og strakk fortommen.
Snart kom Ragnar og stod ved siden av meg for å se hva som
skjedde. Nå vaket det plutselig flere fine ørreter her, og jammen
tok ikke den ene palmermyggen min! Uten å lugge. Ragnar tilbød seg
å holde treerstanga som jeg hadde mellom beina. «Nei», sa
jeg, - «ta heller og sveiv inn dette her så jeg kan fiske med
treeren». Der satt det en liten olivenbrun gammal,
tygd og stygg paradun. Det fikk gå. Ut med den. Samme teknikken.
Mens kompisen stod og sveivet inn på den første stanga. Den rare
kastestilen min funket enda bedre med det lettere treersnøret. Hadde
bare et par flyt før den tok. Og den satt. Yes! Endelig! Fikk den
inn på stilla bak meg. En ganske kort men morsom fight og jeg kunne
håve en finfin grisunge på 1.4 kilo og akkurat en halv meter lang.
Den hadde et slags fødselsmerke på hver siden av buken ovenfor
rumpa.
Dette var en hyggelig avslutning på en ellers fisketom dag. Men
det har vært mye morro med kasting på vakende stor fisk. Og
selvfølgelig morro med denne fine fisken på siste kastet. Også på
treerstanga da gitt. Bambus og seks fot. Takk Jon Are, for ei nydelig
fluestang jeg bare blir mer og mer glad i!
Fredag 5 juli
En kort runde på elva før jeg kjørte hjem ved tolv-ett tiden.
Det ble ikke noe greie på i dag. Men været var fint og jeg var
veldig fornøyd. Så da gjenstår det bare å si tusen takk for en
fantastisk tur med mye hygge, masse fiske og mange fisker på alle og
enhver. Alle fikk vel fisk over kiloen i løpet av uka. Veldig
hyggelig å bli litt kjent med Carlos og Trond også, som jeg har
hørt mange fine historien fra Ragnar og Heiko om i mange år. Ikke
se bort fra at jeg sniker meg til noen dagers gjestefiske også i
2014!
