Først var vi fire fjols som skulle til fjells. Og alle gledet seg stort. Helt til Yr og Storm tydeligvis hadde veddet penger om hvem som kunne melde det verste været for området til helgen. Det skulle regne i bøtter og spann, og vi ble advart om både flom og storm i kastene. Dermed dalte interessen for å bli med blant flere, meg selv inkludert. Men Heiko hadde allerede pakka bilen og var på vei for å fiske uansett, selv om han klokka to på fredag fortsatt ikke var helt sikker på hvor han skulle dra. Da er det en fordel å være to ivrige fluefiskere som kan dra hverandre. Vi samstemte om at det måtte jo bli litt oppholdsvær innimellom. Og skittvær har uansett gitt oss godt fiske der oppe før, og det kan skje igjen. Vi dro. Heiko i forveien, og meg heseblesende etter litt utpå kveldinga.
Akkurat idet jeg rygget bilen inn på parkeringsplassen åpnet perleportens sluser seg så det veltet vann ned over bikkja og meg på en måte som gjorde at jeg var klissvåt før jeg var oppe på toppen av den bratteste første stigningen. Enda jeg hadde splitter ny Härkila Goretex på kroppen. Vel fremme ved teltplassen var jeg såpass våt innerst mot kroppen at jeg kunne vridd karsk av trøya mi.
Heiko hadde selvfølgelig allerede fått opp teltet sitt. Det var nesten tussmørke og tjukk tåke, så jeg måtte kaste blikket rundt noen ganger for å få øyet på Heiko. Han stod nede ved vannkanten og kastet med fluestanga si som om været rundt ham ikke betydde noe som helst. Sånn er det når man er sugen på fisk. Det finnes ikke dårlig vær, og så videre.
Han kom opp og hjalp meg med å få opp teltet mitt. Og når alt var klart tok vi en kjapp runde ned til østsiden av vannet sammen, der han tok to kilosørreter på rappen foran nesa på meg i fjor. Men i kveld var det bare gufs og ikke et eneste vak å se. Det ble ikke lange fiskeøkta før vi tok retrett opp til leirplassen. Hengte opp fjellduken min mellom to trær, og det funket helt fint som skydd mot plaskregnet. Det var stille. Når vi var ferdige med å skravle lot vi duken stå til frokosten i morgen. Så tok vi natta. Det var ikke så veldig seint.
Litt utpå morrakvisten våknet jeg til et helvetes spetakkel i teltduken. Det blåse noe inn i Finnmarksvidda, og regnet slo som om jeg lå og sov inne i en tørketrommel på vei ned Karl Johan på syttende mai. Men jeg er trygg på teltet mitt og tenke vel knapt på noe annet mens jeg vred meg rundt med armen over hodet for å få litt fred fra all støyen. Ikke noe problem å sove videre her nei. Et par timer seinere hadde vinden løyet da jeg våknet for at jeg måtte ut og tømme posen. I sidesynet til et par blytunge øyekroker skimtet og registrerte jeg såvidt at fjellduken vi hadde satt opp mellom trærne i går kveld nå var vekk. Orket ikke tanken på å begynne å lete, så jeg trøstet meg med at duken neppe hadde røket i alle bardunene samtidig så det måtte ha vært Heiko som har vært oppe tidligere på natta for å ta det ned.
Regnet fortsatte å sprute. Heiko var selvfølgelig først oppe. Han er alltid det. Men når klokka har blitt ti på morran kan man ikke klage, selv om regnet fortsatt slår hardt på teltduken mens morgenfuglen står utenfor og roper at det er på tide å komme seg opp. Da er det i grunn bare å prise seg lykkelig over at kompisen ikke allerede har tatt kilosfisk på tørrflua. Det blir så mye mas da.
Opp av påsan og da ble det jammen oppholds like etterpå. Været lettet. Akkurat som forutsagt av spåmennene på Yr. Under steking av egg og skogsbacon kom detaljene om hva som hadde skjedd i natt. Joda, han Heiko hadde våknet av vinden og regnet han også, i tillegg til slagblafring fra fjellduken min som hadde røket i et par av bardunene. Så han var ute og reddet vindskydden, som nå lå pent pakket i forteltet hans. Takk skal du ha Heiko!
Kort tid etter frokost ute var vi klare til å angripe et av de bedre fiskevanna her. Det er et kvarter å gå dit. På veien får man tid til å gjøre sitt fornødne på meget usjenerte steder. Og mens man sitter der på huk mellom buskene oppe i fjellskråningen titter jammen solen fram. Plutselig var det oppholds og bedre lys, og jeg kunne følge kompisen med blikket mens han trasket i forveien ned mot østsiden av vannet. Det ble vestsiden på meg. Ikke store vannet, så det er greit å spre seg litt for å møtes på midten etter et par timer.
Nede ved vannet var det ikke noe vak å se. Satte derfor på en gullhodenymfe og kastet langt. Lot den tunge nymfen synke en god stund før jeg trakk inn. Bare noen få kast seinere var det fast fisk. En fin halvkilos fjellørret fant veien inn mellom fingrene mine og jeg var en meget lykkelig mann. Dette gjentok seg både to og tre ganger. Et fint fiske var det.
Etterhvert begynte ørretene å vake litt også. En og annen grovis røpet seg der ute på det flate vannet. Og snart fikk jeg høylydt rapport fra andre siden av vannet om at det var et morsomt fiske der også. Slik fortsatte det noen timer mens vi fisket oss rundt. Også i den bittelille tjønna nedenfor var det liv. Tror det var Heiko som var heldigst der.
Utpå ettermiddagen begynte det å skye til igjen og vi trasket tilbake til teltleiren. De fleste ørretene var satt pent tilbake i vannet, men vi hadde til middag.
Mens vi holdt på og skulle lage mat begynte det å regne igjen. Vi satte oss inn i forteltet med stormkjøkken og godteri og kokkelerte og fråtset mens lavtrykket utenfor gjorde seg mer og mer gjeldende. Og da var det ikke spesielt fristende å gå ut å fiske mer etter maten. Vi ble derfor sittende å tjalle med noen gode historier og øl til. Riktig så hyggelig ble det.
Såpass at når jeg våknet på morrakvisten for å hive innpå en bøtte vann så viste det seg at den tullekoppen av en fiskekamerat hadde byttet ut vannskvetten i turflaska med den siste resten av Jameson Whiskey før han gikk og la seg i natta. Og det skal jeg bare si, at å hive innpå sånt grumsete myrvann når man er morgentørst etter en nattlig fjellfest, nei det er ikke å anbefale.
Dessuten hang det en våt, grønn og meget medtatt seigmann og dinglet i tråden til lufteluka i forteltet. Jo, han Heiko hadde nok trukket godt i fliremusklene da han gikk og la seg i sitt eget telt i natt tror jeg. Og jeg måtte jo gjøre det samme når jeg så dette.
Det ble langt utpå søndag før slagregnet roet seg såpass at vi kom oss ut av teltene igjen for en ny fiskerunde. Tilbake til det samme vannet som i går men nå var det en helt annen verden. Ikke et vak, og bare noen få slag. Mye mindre liv enn i går.
Joda, det ble et par fine brunørreter på blindfisket tørrflue. Men det helt store drømmefisket uteble i dag. Det dårlige været gjorde at vi trakk ned mot bilene nokså tidlig på ettermiddagen.
Takk for en flott og minnerik fjelltur Heiko. Det er noe å leve på utover seinhøsten og vinteren som er i anmarsj i skrivende stund.
