En smule bekymret for hva den siste ukas ekstremvarme har betydd for denne helgens klekkinger og maursverminger trasket jeg ved sjutiden teltløs ned fra parkeringa på Viddaseter og videre langs Stubbekolltjønn i retning Øyervann. Forrige ukes smalltalk med en fyr fra Siljan J&F hadde overbevist meg om at en egotripp med overnatting her inne nå kan gi resultater. Denne gang med et nytt ladet våpen i sekken. Et våpen jeg ikke tidligere har dratt med inn her selv om jeg har vært i akutt behov flere ganger. Et par vadebukser.
Akkurat når jeg kom ut av krattet nede ved flytemyrene langs Stubbekolltjønn fikk jeg øye på noe interessant som var på vei opp fra vannet. Den var litt vanskelig å bestemme i motlyset, men når den kom høyere på himmelen og røpet flygestil og omriss skjønte jeg at det var en fiskeørn. Ikke første gang jeg har sett den i området her. Vi har jo hekkende fiskeørn lenger inn i Siljanskogene et sted, og de kan som kjent bruke ganske store områder rundt. Nå var én av dem her, og da gjelder det å finne fram kameraet. Fort!
For første gang på lenge kunne jeg istedet bare bli stående og betrakte en fiskeørn uten å stresse med kameralinser og objektivdeksel som jeg ellers alltid glemmer å fjerne før bildet skal tas. Speilrefleksen lå nemlig glemt igjen på arbeidsstolen hjemme. Ganske behagelig egentlig. En liten og stille opplevelse i skogen, alene. Må bli flinkere til å legge igjen kameraet hjemme. I disse tider har man jo uansett et mobilkamera i lomma til å dekke de mer fiskepornografiske behovene. Og da er det ingen som stiller spørsmål ved bildekvaliteten uansett, så lenge ørreten bare ser stor nok ut.
Vel, sekken var tung, og det var varmt og vindstille. Bare å komme seg den lille biten videre før all svettinga dehydrerte meg helt. I sekken ligger det kald pils. Bedre gulrot finnes ikke i denne skogsvarmen. Dessuten blir den snart lunket hvis jeg ikke får opp tempoet.
Alltid like forventningsfullt gjensyn med leirplassen min. Vaker det? Og før jeg fikk helt oversikt så jeg vakbølger som bredte seg ut fra fjellkanten ved skylleplassen. Ganske fin fisk var det også. Jeg kan være flink til å innbille meg sånt.
Noe av det beste med å skulle overnatte under åpen himmel er at man slipper alt styret med å få opp telt når man ankommer. Det er bare å slenge av seg sekken, hive på seg utstyret, lirke opp en fortsatt nydelig kald pils fra sidelomma på sekken, sette seg godt til rette der man har best oversikt over vannet og nyte kveldsola mens man spotter og lytter. Utrolig deilig. Ikke en lyd fra mennesker. Bare småfuglsang, grønnstilkskvalder, vakplopp og humlesurr. Her kunne jeg sittet lenge. Men ølboksen ble fort tom, og fiskelysten brant i meg. Det er bare å komme i gang.
Nå var det imidlertid dønn bleike og ikke et eneste vak. Ikke noe som lignet på insektaktivitet. Ikke stikkemygg engang. Måtte uansett prøve litt med palmermygg og treerstang. Jag rakk over de vanlige plassene og klarte å lure et par småttiser før det led såpass utpå kvelden at jeg kunne begynne å tenke på leirbål, potetbaking og steking av entrecote. Den største prikkefanten var akkurat 30 cm med litt godvilje, men den var temmelig tjukk og fin til å være her. Kanskje noe positivt på gang her også, som lenger ned i Krokvann? Det er jo samme vassdraget. Og vanna lengst opp huser som kjent ofte de fineste fiskene.
Det ble en flott senkveld med deilig leirbål og skumringslys med orrhanespill, stransnipepip og helikopterflapping. Og jeg kunne sitte rolig hele kvelden. For det var ikke noen vak som plaget meg med fiskefeber eller panikkartet kasteabstinens. Og når orrhanene stilnet ved midnatt var det bare å slenge ut sovepåsan og ramle inn i drømmeland.
Våknet først noen ganger fra soloppgang til fugleorkesteret stilnet ved sek-sjutiden. Solsteik, varmt men mye vind fra nordøst. Det var bare å drunte videre til klokka ble åtte eller noe sånt. Da var det vanlige frokostrutiner med tannpuss i vannkanten, to-tre brødskiver, kaffe, vakspotting og bommelom. Fortsatt ingen klekkinger eller maursverminger, men klokka nærmer seg ti så det var på tide å få på seg feltutstyret. Det vil si vadebuksene.
Rart å endelig vasse forsiktig ut i sivgjørma utenfor odden ved leirplassen. Dette som jeg har tenkt på så mange ganger når jeg har vært henvist til bare å se på de få fine fiskene som vaker der jeg ikke kommer til med fjellstøvler. Gjørma var bløtere og dypere enn jeg hadde trodd. Vanskelig å løfte beinet opp av det illeluktende griseriet for nytt skritt. Jeg så abborrogn i fleng, hengende som kraftig tullespindelvev mellom sivstråene utover.
Var ikke mye å kaste på i nordøstbrisen her nå. Etter bare noen få blindkast trakk jeg meg derfor tilbake for å prøve neste hotspot hvor jeg har sett fin fisk godt utenfor kastehold tidligere. Da setter plutselig bikkja i gang med et voldsomt bjeffeleven. Joda, på andre siden av vannet der kommer det traskende to ivrige og målbevisste petri brødre i shorts og bar overkropp. Et sjeldent syn ved dette vannet. Tror jeg har møtt folk her bare én eneste gang før.
Det var ikke mye mer å hente på neste hotspot, selv om en ganske lubben tass på snaut tre desimeter måtte puste luft noen sekunder før jeg slapp den ut igjen. Kom ikke ut til drømmeposisjonen her med vadebukser heller, for det viste seg å gå en alt for dyp renne mellom sivkanten og steinblokkene utenfor. Jaja, magebåt neste gang?
Klokka var halv tolv og jeg tusset videre opp til utløpsområdet av vannet. Der var det enorme mengder med eggleggende og svermende vespertinaimagoer. Helt absurd mye. Det må ha vært en vakfest av dimensjoner her i går formiddag. Nå hadde vinden stilnet, og det var noen få spredte vak inni bukta her. Bare å snike seg ut på flytemyra for å prøve å få seg en småfisk. Det rare da var at all denne vespertinaen trakk seg vekk fra hele bukta. Er de virkelig så sky at de ikke tør å sverme og legge egg rundt en snikende fluefisker som aldri har spist ei døgnflue? Tydeligvis.
Med palmermyggen på vannet og tankene rundt dette spørsmålet ble jeg snart var på at det foregikk et eller annet interessant i hengemyrputtene enda lenger inn. Joda, nå var det vespertinaegglegging der, og ørreten sprutvaket i fleng. De hoppet faktisk. Fra avstand kunne jeg tydelig se hvordan alt fra miniputter til anselige bekkørretkropper på over tredve hoppet klar av vannet så fort en stakkars vespertina kom lavt nok ned over vannflata. Kult! Her var det bare å hive seg på karusellen.
Allerede ved første myrhullet slo det på en ganske snasen ørretkropp. 28 cm er tross alt ikke det verste i dette overbefolkede vannet. Særlig når de er tjukke og fine som denne. Så bra!
I neste myrhull var det enda mer aktivitet. Det ble en naturopplevelse i seg selv å se all ørreten som drev og hoppet klar av vannet for å få seg noe lørdagsgodteri. Det var skikkelig barneselskapsfest her. Og innerst ved myrkanten borti der la jeg merke til gjemmestedet til det som kanskje kunne være sjefsfisken i akkurat denne kulpen.
Har vel aldri sniki meg mer forsiktig ut på en flytemyr noen gang. Heldigvis fortsatte ørreten å vake. Og før den nypreparerte palmermyggen min rakk å kjenne vanntemperaturen tok den. Jeg skvatt til og fisken satt. En morsom hektisk kamp og jeg kunne trekke en mørk myrørret på "hele" 32 cm opp av vannhullet sitt og inn i mine ivrige fingre som gav den et kjærlig kakk i bakhodet. Dette var skikkelig artig. Fisken trenger såvisst ikke alltid å være så veldig stor for å gi spenning i fleng.
Nå var klokka halv ett og all vakaktiviteten i myrhullene hadde stilnet. Vespertinaene var vekk. Jeg snellet inn og gikk videre rundt vannet mot der jeg så at de to fiskekompisene hadde rigget seg til. Man kan jo ikke la være å stikke utom for en kort prat her som man treffer folk så sjelden.
Det viste seg at de to aldri hadde vært her før. De lurte på hvor fisken stod, og hvordan det var i de andre vanna i området. De var egentlig bare på en titterunde. Vanligvis fisket de i Venevann. Jada, jeg har hørt det før. Og jeg tror på at det er litt køtendenser der for tiden. Så dro de videre til Marivann tror jeg. Han ene hadde faktisk vadebukser på seg.
Jeg fisket meg døsig videre rundt vannet, mest på jakt etter vak. Men nå var det bleike igjen, og like dødt som utpå kvelden i går. Klokka ble halv fire. Fortsatt ikke et eneste vak. Helt vindstille. Ubehagelig varmt. Tenker på de to fiskekompisene mine som er inne i Fjodleheimen og sikkert akkurat har opplevd sitt livs stokkmaurorgie. Nei, jeg får vel si takk til Øyervann for denne gang og trekke oppover dit jeg også.
Før jeg dro stakk jeg noen halvlitere med pils i myra til neste gang. Hadde jo god tid så jeg tenke at jeg kan stoppe og kjøpe en ny ladning med kald og god øl og ta med opp for å overraske Heiko og Tom. Det var før jeg skjønte at ølsalget stenger klokka fire på pinseaften!
