Guttungen hoppet av turglede når vi bestemte oss for å ta årets første ørrethelg på både Setra og Gamma. Bilen ble pakket i en fei og etter en kjapp tur innom butikken rullet vi med kano på taket oppover Lågendalen med ørretvak og spinnersurr i tankene. Jada, vi rakk til og med å grave mark før vi dro, men den ligger godt gjemt nederst i sekken. Hva gjør ikke en ihuga tørrfluefisker for å bidra med litt fiskelykke til en syvåring?
Oppe på parkeringsplassen ved Svartvann var Ravn så ivrig at han sprang opp til Setra for å se til hvem andre som var her. Kanskje like greit, så slapp han å høre på sin fars frustrasjonsutbrudd da han oppdaget at en verdifull halvliterboks hadde fått et knøttehull som sprutet godlukt ut i sekken fra toppen og ned. Jaja, ut med alt og tørket av så godt jeg kunne, før jeg kom heseblesende etter opp til tunet der Tore, Svein og Finn allerede satt godt benket og så fram til en varmere dag med døgnflueklekking i morgen.
Det ble en meget hyggelig klassisk Setrakveld sammen med Ravn og de andre. Alltid like imponerende å oppleve hvor godt folk går sammen på tvers av generasjonskløfter her. Glad for at Ravn får oppleve litt av denne tidløse turatmosfæren nesten akkurat som når jeg selv var liten. Vi er heldige vi som har tilgang til et slikt samlende sted, primitivt og vennlig som det er.
Jeg slapp forresten ikke unna Ravns drøm om å våkne til storørret på ståsnøre i morgen tidlig. I ly av tussmørket klokka halv elleve på kvelden var jeg med på å sette sette ståsnøre med mark nede ved båtplassen. Hysj!
Lørdag formiddag etter fellesfrokost ute på tunet var det bare å fomle seg opp til Viddaseter, parkere bilen, lempe kanoen av biltaket og over på kanotralla, hive alt pikkpakket oppi kanoen og tralle oss de kanskje tre kilometerne på grusveien inn mot Krokvannskilen. Været var lovende, og ikke mer vind enn at treerstanga burde kunne levere. Målet nå er å få kroket en halvkilosfisk eller to på den nye bambusstanga og kjenne livsnerven til ørreten helt ned i håndleddet mitt. Nøyaktig klokka 12:15 gled vi ut på vannet med bikkja ombord. Hadde ikke samvittighet til å la ham svømme bak, med tanke på at vannet fortsatt er ganske kaldt her oppe.
Fisket litt hist og her og tok oss en matbit før vi dro oss ned i favorittplassen ved totiden. Der var det stusselig stille. Bare et og annet forsiktig vak røpet at det var mer enn abbor som svømte rundt her. Vannføringen var såpass stor at det var nesten som å fiske i elv nede på innsnevringen. Morro! Og treerstanga sparket fra seg som den skulle. Ikke noe problem å legge palmermyggen inntil landet på andre siden. Må jobbe bare en smule mer enn med femmer'n.
Og der! Ja! Palmermyggen forsvant med et slurp. Det ble et heller bløtt tilslag med den uvante stanga. Likevel satt den. Ikke verdens største, men min første på den nye stanga som nå stod i oval. Uvant å kjenne stanga jobbe så dypt på såpass liten fisk. Det var gøy. Dette var en ny form for nærkontakt. Nesten like følsomt som å kjøre stor ørret på lillefingeren.
Den stakkars ørrettassen var bare 30 cm, men i dette overbefolkede vannet er det ingen nåde. Her er det bare å ta opp alt man klarer å kroke. Selv om akkurat denne kroppen faktisk var både tjukk og fin. Hm, lovende. Kanskje det er noe positivt på gang i Krokvann allerede? Savner tross alt den gode muligheten for halvkilosfisk som vi hadde her for bare noen ganske få år siden.
En av fordelene med liten og tynn stang er at den får småfisken til å se se større ut. Bare se her:
Etterpå padlet vi ut på den lille øya hvor Johnny og jeg hadde et morsomt tørrfluefiske for noen år siden.
Ravn maser om å prøve fluestanga mi. Jeg liker selvfølgelig at han maser om dette, men prøver å si at han bør vente noen få år til. Når han blir ti-tolv, kanskje. På den annen side tenker jeg at med den lille treerstanga på bare seks fot kan det vel ikke være så galt å la ham få prøve litt? Men så er det jo behagelig å få ha fluestanga for meg selv i noen år til. Eller? Ok da, Ravn! Du kan få prøve litt!
Ravn har jo vokst opp med dette så noen spesielt dyptgående tørrtrening var ikke nødvendig. Snart stod han med glød i blikket og sveipet korte fine kast på kanskje bare tre-fire meter. Han stripet tørrflua pent og forsiktig inn for nye kast. Og PLASK! Jammen var det ikke en småfin prikkefant som var oppe for å glefse i seg den stripende palmermyggen hans! Ørreten satt seg dessverre ikke, men flaksen var at vi fikk se ryggen til fisken helt inne ved land foran beina våres. Nå var om mulig blikket til Ravn enda mer tent. Det var en eller annen lunte som tok fyr der! Heretter må jeg nok legge drømmen om å få ha fluestanga for meg selv, når jeg er på tur med eldstesønnen min, på hylla.
Resten av turen ble det mye mas om å låne fluestanga. Dette smeltet selvfølgelig et farshjerte, og litt seinere på dagen hadde han en sulten ørret etter igjen, men heller ikke denne ville sitte.
Utpå lørdagskvelden begynte det å regne forsiktig. Vi trakk opp på Gamma for å spise og ta kvelden. Etterhvert ble det plaskregn, og vi rigget oss inn for å spille kort. Det ble «krig». Den lengste kortspillrunden jeg noen gang har vært med på. Sikkert en hel time. Ravn mente at dette ikke var spesielt lenge. Han har vært med på lengre runder før.
Søndag morgen var det strålende sol og varmt. Det er noe spesielt med å våkne ute i fint vær når man har lagt seg kvelden før til silregn og helgrått. Lykkefølelsen er superintens.
Etter frokost og kaffe tok vi en padletur rundt i den vestre delen av Krokvann. Det var bleike, og bare noen veldig få forsiktige myggvak. Ravn kastet på de få vaka som var med spinneren sin, uten å lykkes.
Da det ved tolvtiden fortsatt ikke var noe som tydet på marginataklekking noe sted overbeviste jeg Ravn om at vi burde gå inn til Kringlevann istedet. Kanskje det vaket mer der? Ti minutter seinere stod vi ved bredden. Nå hadde det begynt å brise litt. Perfekte forhold. Men ingen vak. Bare noen veldig spredte myggvak i de korte periodene innimellom med bleike. Jeg fikk lurt et par småttiser på palmer'n, men til forskjell fra sine brødre i Krokvann slipper de med skrekken her.
Ravn tok med seg haspelstanga for å kaste litt bortover langs land mot badeplassen. Han blir borte ganske lenge. Jeg ser ham et par hundre meter bortenfor da han sitter uten å kaste. Hva kunne være galt? Hadde han satt spinneren i bånn? Jeg lot ham få sitte, for nå hadde jeg mine egne problemer. Fortomdispenseren hadde knekt i akslen, og all den fine Maxima'n min tøyt ut av vestlomma i en eneste stor vase. Mens jeg ryddet og bannet så jeg skogsmaur med vinger som krøp rundt meg på fjellet. Aha! Snart skjer det!
Etterhvert kom Ravn tussende tilbake. Mutt og lei seg. Ville ikke si hva det var, men jeg la merke til at han var uten stang. Ble med ham bort til der han hadde fisket. Og der hang stanga hans i stramt snøre fra en furugrein litt ut over vannet. Han hadde sleivkastet sluken opp i furua og var livredd for å ryke siden det var favorittspinneren hans som stod på spill. Her var det bare for far å legge seg i selen for å redde det som reddes kunne. En veldig glad og lettet gutt etterpå gjorde det innsatsen verdt. Spinneren overlevde, og heretter skal den henge på veggen på gutterommet. Jeg lovte ham tre nye spinnere når vi finner den samme modellen i butikken neste gang.
Det begynte å bli ettermiddag og vi måtte kjappe på litt for å rekke å fiske over favorittplassen i Krokvann før vi måtte reise hjem. Først en kort runde på den lille øya. Et slag. Så ned til favorittplassen. Ravn måtte pent stå og se på. Sluken fikk vente i den skjøre hølen mens far fikk fiske av den først uten slukstøy. To ørreter ble resultatet. 32 og 30 cm. Den minste var tjukk og fin. Til og med ganske rød i kjøttet. Ja, noe positivt er på gang i Krokvann.
På padleturen tilbake til Krokvannskilen kom vi i snakk med en fyr fra Siljan J&F. Fikk noen meget interessante detaljer fra vann og bekker i området her. Takk for praten!
Innerst i Krokvannskilen satt det to Canadagjess på myra. Jeg gjorde klart kameraet i kanoen da jeg så for meg å få tatt noen perfekte bilder av dem når de letter fra vannet i det varme kveldsollyset med en mørk skog i bakgrunnen. Det burde kunne blitt veldig bra, med eksponeringer på rundt 1/1000 sekund. Men amatørfotografen slo til med voldsom overeksponering. Kameraet ville absolutt ha fram detaljer i den mørke bakgrunnskogen sånn at eksponeringer på 1/125 sekund istedet tegnet gjessene temmelig uskarpt. Synd!
Oppom Setra for å sope Jomfruburet og signere hytteboka. Det var sent, men Ravn greide å overbevise meg om å hente kameraet i bilen da han satt i dokø-stolen som Vidar & Co fikk laget for skautrolla her for et par uker.
Nå vet jeg hvor jeg skal fiske neste helg!