Værmeldingene utover fredagen på «yr.no» var i hvert fall enig med seg selv i at det var ustabilt. Og kaldt. Avhengig av hvilket kvarter jeg sjekket meldte det enten styrtregn, oppholds eller solskinn. Satelittbildene viste en smal sprekk i skylaget som var på vei oppover så jeg stolte på egen dømmekraft og satset på at denne skulle stabilisere seg over Vindfjell på lørdag mens alle andre ørretjegere griller og drikker på St.Hans-aften mens de egentlig må angre på at de ikke gjorde som meg.
Kom opp litt seint på fredag. Foreløpig hadde værmeldingen helt rett. Det styrtregnet. Bare å komme seg inn på Setra og slappe av for kvelden med å lese hytteboka og gamle aviser. Litt utpå kvelden kom det en oppmuntrende melding fra Hege om at «yr.no» nå meldte strålende sol på Vindfjell i morgen. Yess, hva var det jeg sa!?
Skuffelsen var desto større morgenen etter. Kullsvarte skyer som i kortere og lengre perioder slapp mer styrtregn, bare avbrutt av tåkedotter som sveipet over terrenget. Jeg tok en rolig frokost og klokka blei halv ti. Stod under den lave dørstokken på Svartvannsetra med krom rygg og kikket vantro ut på tunet. Ikke noe som helst som tydet på at den omtalte sprekken i skylaget nærmet seg. Tvert i mot. Det bare monsunregnet mer og mer. Tettere og tettere. Det var nesten sammenhengende vannstripper som rant loddrett ned på blikktaket til uthuset. Og temperaturen var ikke mer enn ti-elleve grader.
Jeg må innrømme at jeg vurderte å gjøre helomvending hjem til Kjerringvik. Liten vits å drive rundt her alene i dette været mens familie og venner koser seg med midtsommerkvelden i en varm stue hjemme. Men den grådige fiskeiveren min holdt på overtaket og bestemte meg for å true Venevann. Pakket vadebukser, matpakke, fiskeutstyr og noen brune venner og dro den motstridige bikkja (han liker ikke plaskregn han heller) ned til bilen og rullet optimistisk avgårde. Jeg har jo tross alt opplevd godt nymfefiske etter ørret i sånt vær før.
Vel, hva skal jeg si? Det ble en lang økt i tåke og striregn rundt hele Venevann uten så mye som et eneste slag. Totalt så jeg to vak av fisk som var større enn pekefingeren min. Riktignok fikk jeg noen timer midt på dagen uten regn. Jeg så til og med sola i noen sekunder innimellom. Men det fantes ikke insekter på vannet som kunne friste ørreten opp til de øvre vannlag. Men en gigantfisk var oppe og rullet seg i slow-motion midt ute i den østre delen av vannet. Må ha vært en gris på flere kilo. Det så nærmest ut som en hvithai som måtte jobbe litt for å få tak i byttet den jaktet på i eller like under vannfilmen.
Utpå ettermiddagen satte styrtregnet inn igjen og jeg kom meg ut av terrenger og tilbake til bilen før syndefloden rakk å ta meg. Tilbake på parkeringsplassen ved Svartvann bestemte jeg meg for å trosse pøsværet og true litt til. Kjørte videre ned til parkeringa ved Mathiaskilen. Her var det fler og større bekker enn jeg ante fantes i området, nå. Tok en halvtimes runde med en mer eller mindre druknet tørrflue inne i myrkilen der (sier ikke mer). Ikke hverken vak eller napp der heller. Nei, det var bare å komme seg tilbake til Setra. Ikke noe som tydet på at det skulle bli noe lettere vær til kvelden heller.
Søndag morgen var det fortsatt samme været. Etter en rask frokost dro jeg inn årene og heiv meg i bilen hjem. En bomtur så våt, kjedelig og alene som jeg ikke har opplevd på lenge. Kanskje en fin avrunding på forsommersessongen hjemme før hele gjengen ruser oppover til Kola om rundt tre uker? Kjenner jeg gleder meg veldig til det nå.
