Det som er bra med å ha få venner er at man ikke blir bedt med på hyttebyggingsdugnad midt i kremklekketiden mens storørretene har vakfest :-)
Jeg var i sterk tvil om jeg skulle dra. Sjekket værmeldingen, analyserte satellittkart, kjente på vinden og studerte hvor høyt taksvalene fløy på himmelen. Kom til at jeg ikke kunne ta sjansen på å la være. Vil ikke sitte hjemme i perfekt klekkevær i morgen formiddag og angre på at jeg ikke dro. Jeg dro.
Gikk fra bilen klokka sju på kvelden. Overraskende lett sekk, enda nå hadde jeg pakket ned teltet.
Turen inn gikk greit. Jeg registrerte at det måtte ha regnet mye tidligere på dagen. Bekkene var flomstore og stien var veldig sølete. Ikke et eneste menneskespor i den ferske søla. Jeg hadde fjellet og alt hva det kunne komme til å by på av vakende storørret helt for meg selv.
Framme ved drømmevannet klokka halv ni. Grått og tungt, men ikke regn. Lett sønnavind. Sur. Noen få fine vak, men jeg tok det med ro og fikk opp teltet. Bikkja fikk siste rest av fenalåret fra sist jul og var veldig fornøyd. Det samme var jeg som nå satt og spottet mens jeg marinerte meg i en blå Aas og speidet etter nye vak.
Lot treerstanga ligge. Tenkte at den blir for veik når jeg må dra tung ørret inn over starrsivstråene langs land. Femmern er lengre og har bedre rygg for denslags oppgaver.
Nå var det ikke lenger noe vak å se, men jeg hadde sett noen få store vårfluer inne ved land så jeg satte på en ganske stor Goddard Sedge og la den blindt ut på et sted jeg visste at det gjerne står pen ørret. Og mens jeg dro mer snøre av snella for å kaste litt lenger på neste kast slo det på en fin en. Fisken satt og jeg kunne lure den inn til landing uten store problemer. En ganske fin fjellørret på 32+. Veldig feit, som vanlig. Den slapp med skrekken.
Jeg måtte ta en runde med tørking og impregnering, for flua var slimvåt etter å ha ligget i munnvika til prikkefanten. Nå var klokka halv ti på kvelden, og etter noen kjappe luftkast var jeg klar til å legge den nyimpregnerte flua helt der inne ved innosen fra bekken hvor vannet kanskje bare er en meter dypt og hvor Tom var borte i stor ørret i fjor. Goddarden landet pent og pyntelig der den skulle. Jeg lot den ligge stille en stund, før jeg trakk den ganske sakte og forsiktig stripende inn. Og der! Ja! Et vakkert ørrethode kom rolig opp i profil med vidåpen kjeft som formet en gullskinnende «V» idet flua forsvant i et sug. Stanga ble løftet og snøret var stramt. Yes! Endelig kontakt med stor ørret igjen. Det var på tide.
Kjøringen gikk greit. Ørreten var ikke spesielt sprek. Rullet og skramlet mest i vannflata rett utenfor sivkanten, men den tok et par tunge turer ut på dypere vann også. Da jeg fikk den inn til steinen jeg stod på så jeg hvordan den stakkars bamsen av en eller annen grunn svømte rundt med munnen fortsatt vid åpen som en «V». Det var akkurat som den hadde en pinne på høykant mellom ganen og haka. Hva i alle..? Snart kunne jeg ta tak bak gjellelokkene og løftet den rolig opp på myra. Håv er for feiginger. Et flott ørretstykke. Fine tegninger, vakre farger og bra fasong. Godt over kiloen. 45 cm.
Men kjeften var fortsatt gapende. Og nå så jeg hvorfor. Begge kinnbeina hadde av en eller annen grunn vridd seg inn i munnvika sånn at den var «låst» til å være åpen hele tiden. Noe av det rareste jeg har sett. Jeg vet ikke om det var kampen med meg som hadde gjort den sånn eller om den hadde svømt med dette åpne hvalgapet lenge. Jeg fikk uansett rettet opp kinnbeina sånn at den fikk lukket munnen normalt igjen.
Denne slapp også med skrekken, for i dette knøttlille vannet tror jeg all fisken er selvrekrutert og at stammen kan være veldig sårbar. Jeg ønsker å kunne komme hit også om noen år og fortsatt se stor ørret som vaker. Dessuten hadde jeg sekken var full av pølser.
Etter denne kjøringen var det ikke mer å hente inne på grunna her i nordenden av det vesle fjellvannet så jeg fisket meg istedet videre rundt. Ikke mer enn et par forsiktige vak var å se resten av kvelden, så det ble mest blindfisking her og der. Likevel fikk jeg et par fine fisker til. Og på stripende Goddard Sedge slo det på en til som var minst like stor som den gapende bamsen, men den slapp etter bare noen sekunder. For et vann!
En halv time før midnatt var det såpass mørkt og kaldt at jeg trakk meg inn i teltet for å spise pølser og slå meg til ro for natta. Det ble ikke noe leirbål i dette gufsete været. Bedre å legge seg litt tidlig og være «fit-for-fight» til godværet som ble meldt av «yr.no» til i morgen formiddag.
Natta var kald. Sikkert bare to-tre grader. Jeg småvåknet av at jeg frøs litt i den tynne soveposen. Men klokka åtte bråvåknet jeg av den ubehagelig teltvarmen. Sola stod på teltet og jeg måtte fort ut av drivhuset for å få luft og kaldt vann i ansiktet og magen.
Der ute var det et syn for guder. Vannet var blikk stille og flere tunge vakringer bredte seg ut både her og der. Dæven døtte! Dette skulle komme til å bli en fin dag!
Det var varmt og deilig. Jeg satt i T-skjorte mens jeg spiste frokost og drakk kaffe så rolig jeg kunne mens jeg ventet på de riktige signalene fra endetarmen. En kjapp tur i buskene, og så var det bare å tre på seg fluevesten.
Når jeg gikk ned til vannet klokka halv ti var det fortsatt veldig fine, men vanskelige, forhold. Det vil si vakende fisk på dønn bleike. Derfor gikk jeg nå med treerstanga i høyre hånd. Starr får være starr så mye det vil. Det er bedre å få kontakt med stor fisk og miste den i sivet enn å ikke få kontakt i det hele tatt, tenkte jeg da.
Det første jeg møtte når jeg kom ned til vannkanten var en kjempeplog som jaget ut på djupere vann fra helt inne på grunna der det bare er 20-30 cm dypt. I tillegg var det en skikkelig gromfisk som snappet i seg et eller annet fra vannfilmen noen meter lenger ut.
Men den ville ikke smake på flua mi. Ikke lukte på den engang, for det jeg vet. Ikke noen av de andre vakende ørretene jeg kastet på heller. Jeg prøvde litt forskjellige fluer og taktikker. Palmermygg. Paradun. Stripende. Liggende. Vanskelig å se hva fisken vaket etter, men jeg mener det må ha vært noen bittesmå fjærmygger. Først når jeg satte på ei lita brun paradun og endret taktikk til å kaste blindt ut på bleika så langt ut jeg kunne og bare la godbiten ligge og ligge og ligge fikk jeg kontakt. Nok en finfin fjellørret på et par og tredve cm gav meg en fin liten kamp på den mjuke treerstanga.
Etterhvert begynte det å brise såpass at jeg kunne bli dristigere. Men med brisen kom en kjøligere værtype og regntunge skyer. Fisken sluttet å vake. Jeg satte på en liten busteflue for å fiske meg rundt vannet. Rakk akkurat å lande en veldig feit og fin fant på rundt 35 cm før det satte inn et voldsomt regnskyll. Også denne på treerstanga, og det var kjempemoro, for denne fisken gikk dypt og bestemt utover hele tiden uten å rote seg i sivet. Fikk kjenne hvordan det egentlig skal føles å kjøre fjellørret. Kanskje jeg må ta med tannpirkeren min til Kola i juli likevel?
Regnskyllet var heftig og det gav seg ikke. Jeg ble kliss våt og hadde ikke kontakt med flere fisker selv om jeg fikk sjansen til å kaste på i hvert fall to veldig fine ørreter som vaket i sprutregnet. Og det regnet bare mer og mer. Jeg ble såpass våt og kald at jeg måtte trekke opp til teltet for å få tørket opp litt.
To timer senere bråvåknet jeg av fortsatt intenst regn på teltduken og jeg bestemte meg da klokka halv tre for at det bare var å komme seg hjem. Sjelden har jeg pakket ned et våtere telt.
På turen hjem stoppet jeg opp i regnet ved det såkalte Badenakenvannet og kikket ut på det stille vannet som nå bare fikk lett sommerregn. Og jammen var det ikke en grov ørretrygg som rullet seg der like utenfor myrkanten! Jeg vred av meg sekken på myra og snek meg ut i kasteposisjon mens jeg observerte et antall klekkende vespertinaer rundt vakringene. På fortommen satt det allerede en passende imitasjon så første kastet var snart i gang. Flua mi ble liggende og duppe mellom regndråpene ganske akkurat der hvor fisken hadde vært oppe. Men den fikk ligge i fred. Etter et kvarters tid uten noe mer liv snellet jeg inn og gikk videre ned til bilen for å rekke hjem før minstemannen i huset legger seg klokka sju.
Dette ble en flott og kjapp fjelltur med fine fjellørreter og mange deilige vak. I bilen på veien hjem kom jeg plutselig på at jeg for første gang har vårt på overnatting i Sierikkefjellet i juni uten å være plaget det minste av hverken mygg, knott eller flekkefluer. Utrolig deilig. Tenk om Gud hadde vært så elskverdig og skapt denne verden uten denslags parasittiske kryp! Og værmeldingen kan du få billig av meg. Snakk om skivebom!