Skuffelsen var stor når jeg kom opp til Svarstad og skjønte at ølsalget stenger klokka fire på pinseaften. Er det mulig!? Hvilken forskammet kristenfundamentalist er det som har klart å presse denslags ideologi inn i det vesle samfunnet vårt? Hva søren er vitsen med å fylle en stakkars uskyldig fluefisker med spontant ruteknusebehov bare for å liksom skulle skåne ham fra å få seg en pils på feil dag, eller hva nå enn argumentet er? Er det utelivsbransjen kanskje? Som vil ha øldrikkerne for seg selv i nødens stund et par helger i året samt en valgdag annenhvert år?
Vel, nok jammer fra denne kanten, og ikke skjønner jeg. Fokus er å komme seg til Fjodleheimen, hvor jeg allerede har fått rapport fra tidligere på dagen om at Tom har hatt flaks på tørrflua i det samme vannet hvor Heiko visstnok ifølge en tekstmelding opplevde kanonvaking i går. Og etter den nokså begredelige klekkeaktiviteten på Øyervann i går kveld og tidligere i dag er det ikke mye som skal til for å mykne meg opp. Yes, - Fjodleheimen here I come.
Etter en kjapp og uvanlig lett tur på bare 25 minutter opp i terrenget var det første som møtte meg på leirplassen (bortsett fra et par ølsløve ørretjegere, en kneskadet tenåring og et ståsnøre med andersdupp og mark) en ørretkropp på 42 cm og 800 gram som hang pent til pynt på en av Fjodleheimens mange flotte gamle graner. En tydelig fornøyd Tom Werner hadde klart å snike seg ut på den bittelille øya der hvor ingen fluefisker noen gang tidligere har satt sin fot. Smartingen har dratt med seg en svær oppblåsbar flytemadrass opp hit og hadde sniki seg utpå i den korte perioden det vaket litt på maur tidligere i dag. Snakk om finfin uttelling for innsats. Drar man med seg fire kilo flyteutstyr flere hundre meter opp i terrenget samtidig som man bærer et tonn med øl for både seg selv og en kneskadet fostersønn fortjener man jammen en bonus, og det hadde han virkelig klart denne gangen.
En smule misunnelig kunne jeg bekrefte at fisken var flott, samtidig som jeg måtte høre på fra både ham og Heiko at det stort sett var dødt her i dag. Lite vaking. I går hadde det visst vært kanon, men de vakende dyra hadde vært vanskelig å lure i følge Heiko. Sannsynligvis maur. Stokkmaur!
Mens sola gikk ned den første delen av kvelden spottet og fisket jeg i Vårfluevannet. Det var fire-fem vak av fin ørret der, men alle var godt utenfor kastehold. Jeg tynet stanga så godt jeg kunne for å rekke ut, men det skjedde ingen ting annet enn at det var en veldig fin kveld. Uten knott. Uten mygg. Uten øl.
Helt på tampen av denne pinseaften gikk jeg derfor istedet de to-tre hundre meterne ned til Døgnfluevannet. Der var det campingplass på andre siden. Folk med støyende bensinprimus og vakthund. Bleike. Bare noen ytterst få vak. Dis. Vanskelig.
Hadde vel egentlig gitt opp og snellet inn for å flytte meg videre da jeg endelig hørte et vak i kastehold bak meg. Jeg fikk dekket bikkja og hivd av meg sekken samtidig som jeg febrilsk dro snøre av Hardy-snella mens blikket var innbitt festet på sentrum av vakringene. Jeg skulle treffe med palmermyggen i midten. Der hvor ørreten fortsatt var i smaksrus og kanskje fortsatt litt uforsiktig etter det siste jafset i vannflata. Tørrflua mi landet pent og jeg lot den ligge dønn stille ganske lenge. Så forsvant den i et plask. Jeg løftet treerstanga, temmelig forsiktig, men nok til at fisken satt. Og den var hissig. Hopet og hoppet og hoppet mens jeg sveivet febrilsk for å få den på snella, før den etterhvert begynte å gå bestemt utover.
Fordelen med ei gammel Hardy-snelle når det er blikk stille vann seint på kvelden ved et vann der det er mye folk er at du er garantert oppmerksomhet når du får på fisk som er stor nok til å dra med seg noen meter snøre av snellehjulet. Sånn som nå. Mens jeg stod og koste meg med panikkørret som fikk snella til å knurre hørte jeg tydelige kommentarer fra rundt vannet sånne som «oj, han har på en fin en» og «jøss, som den drar» og «ja, nå var han heldig».
Joda, fisken var fin den. 34 cm og sikkert ikke langt unna 400 gram. Den slapp med skrekken, for i sekken ved bålplassen hadde jeg pølser fra Statoil som neppe tåler mange timer i den varmen som er for tiden. Ja, bortsett fra akkurat nå, for nå ruller skodda utover vannet som et hulder her. Tydeligvis varmere i vannet enn i lufta i kveld. Og det betyr ikke at det var spesielt kaldt i lufta! Det betyr heller ikke at det blir så mye mer fisking i kveld.
Nå begynte det å bli seint og skumringen senket seg fort. Orrhanene spilte i det fjerne. Jeg rullet inn for å ta kvelden og gikk langs vannet mot leirplassen. Da var det at jeg ble var på noe av et litt grovere kaliber som drev og vaket forsiktig helt inne ved land inne i bukta der. Jeg skjønte fort at jeg måtte flytte meg til en bedre kasteposisjon, og mens jeg stresset rundt bukta for å komme til fra østsiden så jeg jeg i sideblikket en fyr som kom traskende like mot denne nyoppdagede hemmeligheten min. Enda mer stress. Når jeg endelig kom rundt hadde fyren vært «frekk» nok til å stille seg til for å kaste fra akkurat der jeg hadde sett den først.
I frykt for at dette skulle være en sånn litt uforsiktig fluefisker med fokus på å demonstrere for alle og enhver hvor langt han klarte å kaste ropte jeg forsiktig over til ham og ba ham pent om å vente med å kaste siden jeg var i gang med å snikfiske på en stor en som hadde vært oppe og vist seg et par ganger like i mellom oss. Han var grei og tuslet istedet videre over til plassen min for en prat.
Da kjente jeg ham igjen. Den meget hyggelige fyren med nesten hvitt hår som mer enn gjerne delte raust av sin innsideinformasjon om vanna her med meg i fjor. Da ba jeg ham nesten om unnskyldning, men han forsto meg godt. Selv om han prøvde alle mulige knep for å lure meg vekk fra denne plassen hvor han tydeligvis hadde ventet med å innta angrepstilling. Ventet helt til tampen av kvelden, når alle andre fiskerne rundt vanna her satt godt til rette på sine respektive leirplasser og ikke lenger truet ørretene fra å komme nærmere land. Etter en hyggelig kveldsprat og et tørrflueståsnøre som konsekvent ble ignorert av den etterhvert ganske hyppig vakende kilosørreten snellet jeg inn og slapp ham til plassen sin. Han har sikkert båret inn og sluppet ut den fisken med egne hender uansett, så han fortjener å få den på flua si en gang til. Han hadde til og med gitt denne lille bamsen et navn. De kjente hverandre godt, de to.
Tilbake til leirplassen var de andre allerede godt i gang med både bål og lørdagsgodteri. Det var litt skralt med øl her, etter den fadesen min tidligere på dagen, men ikke verre enn at fiskekompisene var gode og delte et par små restbokser med øl og litt whiskey fra i går med meg. Tusen takk!
Tom pinnegrillet den snaue kilosfisken sin på den aller mest primitive måten. Resultatet ble overraskende bra. Åtti sultne fingre krafset på ørretkroppen som en grådig pirajastim. Plutselig var hele fisken borte, samtidig som fire turtunger slikket seg om munnen mens de koste seg til leirbålet som Heiko endelig kunne blåse opp for å gi oss mer varme og stemning et stykke lenger ut i natta.
Morgenen etter våknet jeg av to overivrige turfanter som bråkte og skranglet med baconsteking og kaffekoking allerede klokka halv åtte på morran. Hva er det som får voksne mennesker til å oppføre seg sånn på en dag når man endelig kan få sove ut litt og strekke seg helt ned i bunnen av soveposen?
Etter tyve minutter med tåketumling og kaldt ansiktsvann må jeg ta det innover meg at det er jeg som er dum som ikke har vett til å komme meg opp om morran. At jeg egentlig er takknemlig for å være på tur med folk som har skjønt dette, sånn at jeg får sjans en sjelden gang i blant til å kjenne på smaken av den fantastiske morgenstund jeg også. For det er et flott lys og en god stemning, og fortsatt helt stille og behagelig kjølig før sola kommer høyt. Og det er veldig deilig å være ferdig med morgenstell og frokost allerede klokka ni. I tilfelle det snart begynner å vake.
Men det gjorde det ikke denne gang. Det vaket ikke i det hele tatt. Ikke et eneste ett. Men fiske skulle vi uansett. Tom dro denne gummibåten sin ut på vannet igjen, og med bikkja si på slep lå han langflat på magen og fosspadlet de femti meterne over til favorittstedet sitt siden i går. Heiko gikk ned til Døgnfluevannet mens jeg tumlet meg over til andre siden av Maurvannet for å få litt skygge på en odde som stikker ut og gir greit nok kastehold til et par fine stedet der jeg så stor ørret vake i fjor. Derfra hadde jeg dessuten full oversikt over Tom og alt han foretok seg på sin lille øy. For jeg skjønte nok at han hadde kremplassen nå når ørreten omsider hadde begynt å vake litt her og der rundt øya hans etter flyvemaur.
Jeg rakk ikke mer enn såvidt å ta første kastet før jeg hørte et voldsomt plaskvak i retning Tom. Sekunder etter hørte jeg bare en masse plasking og et triumferende rop om at «ja!». Tom hadde fast fisk. Fin fisk. Han tok den pent inn og utleverte fornøyd de tekniske dataene om lengde, bredde, kjønn, alder og hva den tok. Det siste tror jeg jeg måtte lure ut av ham. Og vekta fikk jeg ikke, for den hadde jeg. Men det var nok en drøy halvkilosfisk, etter alle de andre målene å dømme. Jeg trodde den var større, etter det kraftige plaskvaket når den tok. Heldigvis tok jeg feil.
Etterpå står vi der begge to uten hverken vak å kaste på eller noen særlig tro på at det kom til å skje så mye mer. Tom gikk i land på den lilla øya, sikkert for å beundre den fine fisken sin, og da fant han et turkis egg som lå alene på øya der, uten noe synlig reir. Egget var kaldt. På størrelse med et lite måkeegg. Jeg vet ikke sikkert, men tenker at det må være storlommen som har måttet flykte fra drømmereirplassen sin idet horder av fluefiskere inntok området tidligere i våres.
På slutten av dagen tok jeg noen kast med femmerstanga. De første i år. Herregud, den stanga kjentes plutselig ut som ei tung laksestang. Tror jeg må la treerstanga henge på veggen litt framover. Kan ikke risikere at kastearmen blir svakere bare fordi jeg omsider har fått meg en alt for lett og kort snikfiskestang som bare er litt lengre enn en tannpirker. Eller "alt for stutt", som han sa, gamlingen i Fjodleheimen som ikke syns treerstanga mi var særlig imponerende.
Her er forresten en link til Heikos logg fra den samme turen: http://keikon.me/2012/05/29/fiskelaus-et-sted-i-nord-25-27-mai-2012/