Etter en del vurderinger fram og tilbake bestemte jeg meg for å ta sjansen på en litt mer strabasiøs fisketur med Ravn Erik på syv og et halvt og Storm Erian på to og et halvt. Nå har det vært varmt og fint i over en uke, og ikke noe tydet på at det skulle bli regn i natt heller. Endelig skulle vi få oppleve å overnatte ute under åpen himmel sammen. Vi siktet på Øyervann, for der er det en ganske barnevennlig leirplass som ikke ligger alt for langt fra parkeringsplassen. Også er det tusen abborbrødre som svømmer rundt på grunna der.
Turen ned fra parkeringsplassen, over myra og gjennom skogen gikk helt fint, selv om Storm stakkar måtte jobbe hardt gjennom alle buskene og blåbærlynga som fortsatt rekker ham til navlen. Men med nok prat om sjokoladebelønning og fisking med ekte haspelsnelle når vi kommer fram, samt en veldig oppmuntrende storebror, gikk det helt fint. Han gikk som en mann, og vi var framme på plassen omtrent klokka ni.
På veien gjennom skogen fant forresten Ravn en pen bunt med nydelige spissmorkler. De vokste på et sted der det lå endel store tørre grankonglenisser, og akkurat der var konglene og morklene i forbifarten til forveksling helt like å se på. Kanskje ikke tilfeldig?
Framme på plassen var det fortsatt sol og varmt. Etter en kjapp sjokoladerunde var det bare å tre mark på kroken og hive andersduppen ut på det blikk stille vannet for en abborpinne eller to. Og mens snørene lå ute fikk vi opp leirbål og satte i gang med å steke nyplukkede morkler og pølser. Mmm, slettes ikke verst. Det ble ikke mye sopp på hver. Ungene måtte dele broderlig.
Mens vi satt der i solnedgangen og tullet og spiste og koste oss begynte plutselig duppen til Storm å røre på seg. Han skjønte nok ikke helt hva som skjedde, men etter et par runder med spennende abbornapping hadde han fast fisk. Utrolig morro å se reaksjonen til en glad gutt på to og et halvt år når han drar i land sin aller første abbor. Spesielt når det er ens egen sønn man har gleden av å dele opplevelsen med. Gleden og jubelen var stor. Og Ravn var ikke noe mindre glad han heller. Abbornakken knakk og andersduppen til Storm ble snart kastet ut igjen med nytredd mark på kroken. Og det tok såvisst ikke mange minuttene før han fikk sin tryte nummer to. Gleden og stoltheten var total. Kan en turglad far oppleve noe bedre sammen med sønnene sine?
Klokka blei snart midnatt og det var på tide å dandere soveplassen. Tre liggeunderlag tett ved siden av hverandre og et stort mykt svart ullteppe oppå ble bedre seng enn det mykeste fugleredet. Etter en kjapp tannpuss og håndvask i tussmørket ved vannkanten lå begge ungene snart godt på ryggen nede i hver sin sovepose mens de stille kikket opp på stjernehimmelen med det som for meg så ut som en blanding av fryd, undring og stolthet i blikket. Ravn har jo gjort dette før, men for Storm var det aller første gang. Kanskje han kjente på gamle tiders frykt for at himmelen skulle komme til å falle ned i hodet sitt? Jeg har lest om denslags i Asterix.
Da jeg la meg ved siden av dem ikke lenge etter kunne jeg konstatere svarte skyer i horisonten som nærmet seg. Dessuten hadde myggen plutselig blitt hissig. Den første timen av natta måtte jeg derfor være myggvakt for ungene. Mens de purket og sov fikk jeg smurt dem inn med litt myggmelk og passet på at armer og bein ble liggende godt nede i soveposene så de ikke skulle bli alt for oppspist av den irriterende og blodtørste myggen.
Jeg hadde neppe mer enn såvidt sovnet før jeg bråvåknet av at Storm skrek etter mamma. Etter en standard runde med vann, trøst og smokk kunne jeg legge meg ned på ryggen i påsan igjen og da så jeg at de svarte skyene rullet inn over hodene våres. Håper ikke himmelen faller ned...
Storm våknet flere ganger til fugleorkesteret utover gråmorran, men han sovnet heldigvis lett igjen. Først når fuglene sluttet å bråke ved halv sjutiden ble det helt stille. Og da ble det til gjengjeld stille helt til klokka ni. Tre glade gutter kunne stå opp i passe tempo og sjekke ståsnører og spise frokost og leke og le akkurat sånn som man bare drømmer om i hverdagsjaget hjemme. Nå var himmelen grå, men heldigvis uten at det kom noen drypp.
Dagen gikk med fisking, dobesøk, klatring, godterispising, soving og leking. Storm tok enda en abbor før han måtte legge seg for en middagslur, og mens Storm sov fikk Ravn en fin abbor på marken sin.
Minstemannen sov og sov og sov. Jeg måtte vekke ham klokka halv fire. Da renset vi fiskene og ryddet leiren før vi begynte å gå mot bilen omtrent klokka fire. Vi gikk på vinterstien som går på sørsiden av Stubbekolltjernet, sånn at Storm skulle slippe å vasse seg gjennom all den høye blåbærlyngen en gang til. Litt lengre å gå, men mye, mye lettere for små barnebein.
Vi tok en kjørepause innom badefossen på veien hjemover. Nå hadde sola kommet tilbake, men vannet var kaldt og tiden var knapp så det ble ikke så lange badeøkten her før vi måtte sette oss i bilen igjen og kjøre videre hjemover. Men en tur innom Vindfjelltunet for å kjøpe is klarte vi uansett å presse inn. Og denne gangen fortjente guttene hver sin is mer enn noen gang. Første gang sammen på overnatting i villmarka under åpen himmel :-)
