Venevann & Setra-lag 7-9 juni 2013

Like før Y-krysset, med Breivann til høyre og Grønli til venstre, gikk det en kule varmt i toppen. Jeg bråbestemte meg for Venevann idet jeg kom på et visst mobilbilde fra Svein på denne tiden i fjor. Til bildet hadde han skrevet at «det ER stor fisk i Venevann». Men det skulle nok heller stått noe sånt som at det VAR stor fisk i Venevann, etter bildet å dømme.

Gikk fra bilen ved bommen klokka halv åtte på fredags kvelden. Bare bikkja og meg. Møtte en slukfisker som kom ned med sykkel for å dra hjem etter å ha fisket seg en runde rundt vannet på ettermiddagen. Han sa at det vaket når han dro, men han hadde ikke fått noe. En typisk standardskrøne. Jeg ble mistenksom av det lure smilet hans og konfronterte ham med at jeg ikke trodde helt på den lille historien. Men han fortsatte å insisterte på at spinneren ikke hadde gitt noe uttelling der oppe i dag.

Oppe ved vannet snaut tyve minutter seinere. Travet videre på nordsiden mot vest mens jeg speidet etter vakringer. Det så dessverre ikke ut til å være noen grunn til å stresse, for vannet lå stille og urørt uten så mye som et plopp. Det som var mer interessant var at jeg gikk opp en god del vespertina duns i siv og kratt på stien langs vannet. Tydelig at det hadde foregått et og annet tidligere på dagen i hvert fall.

Kom til soveplassen hvor jeg satte av meg sekken og vrengte fram en kald pils fra kløvsekken til hunden. Jada, David fikk av seg sekken han også. Så gikk vi bort til en av de bedre fiskeplassene for å utfordre noen prikkefanter jeg vet surrer rundt der.

Sola varmet lavt fra en blå himmel. Jeg satte meg godt til rette for å få en oversikt over tilstanden til skogsvannet her. Etterhvert viste det seg noen spredte vak, men det var temmelig lenge mellom dem helt til sola begynte å gå ned bak tretoppene og det ble skygge på vannet.

Da stod jeg på den lille flytemyra, og plutselig var det massevis av fine sprutvakende ørreter i området. De jagde bittesmå fjærmygger som klekte raskt og brukte noen sekunder på å slepe seg bortover vannflata før de lettet. Men mange av dem rakk aldri å lette før de forsvant i et jafs. En god del av dem helt klin inntil myrkanten. Jeg sleit med å få kontakt. Helt til jeg satte på den minste palmermyggen jeg har. La den pent i ringene etter vaket til en fin fant som akkurat hadde vist seg. Lot den ligge og ligge. Helt stille. Og så ble den borte i et deilig plopp. Løftet stanga, og der satt'n gitt!

Kjørte den hardt mens jeg stod godt inne på myra. Fikk lirket den opp på myrkanten og da rullet den mer eller mindre av seg selv de to-tre meterne inn til nevene mine som tok den i mot med åpne fingre. En finfin halvkilos Siljansørret på like under 36 cm. Slo den i nakken, for i kveld skulle jeg foliesteke ørret på leirbålet.

Nå var klokka litt over ti. Det begynte å bli kjølig. Disen veltet ut på vannet og det ble lengre og lengre mellom hvert vak.

Tok kvelden og tusset de hundre meterne tilbake til leirplassen. Rigget en gammel bålplass der og rasket sammen en pen liten haug med tørr nedfallsfuru for resten av kvelden. Både ørret, pølser og vær var godt. Ingen grunn til å sette opp telt.

Ved midnatt rullet jeg ut soveposen under åpen himmel og ladet opp til mer tørrfluefiske i morgen formiddag.

Jeg var lur på hvor jeg hadde lagt meg for natta, for morgenen etter ble jeg ikke vekt av noe sollys på soveposen før klokka var nærmere halv ti. Utrolig deilig å bare sove til man våkner og sette seg rett opp i påsan og speide utover vannet etter vak. Sola strålte over vannet og landskapet på den andre siden. Heldigvis var det ikke noe vak enda. Bare å ta det med ro med frokost.

Ikke før klokka ble godt over elleve trasket jeg bort til den samme myra som i går kveld.

Bare enkelte veldig spredte vak. Kunne se ut som flyvemaur etter vakformene å dømme, men jeg er ikke sikker. Sleit først med å få noen til å ta palmermyggen min, som fortsatt satt på fortommen fra i går. Men når jeg byttet til maur og kasta langt ut og bare lot det ligge og ligge, og dønn ligge, kunne jeg løfte stanga til slaget av en fin skogsvannørret.

Denne også var feit og deilig. Omtrent halvkiloen og rundt 35 cm. Den slapp med skrekken, for i kveld skulle jeg grille biff med Hege og de andre på Setervollen.

Fisket her og der uten det helt store som skjedde. Tok et par-tre småfisker bare. Og vakintensiteten ble aldri stor. Bare noen få korte perioder innimellom som det var noe særlig liv. Ved et par anledninger var det noen vespertinaer som klekte. Og min lille brune paradun funket forsåvidt fint, selv om ørretene gjerne skulle vært minst ti cm lengre.

Når klokka blei fire på ettermiddagen trakk jeg inn årene og gikk den vesle biten ned til bilen og kjørte opp til parkeringa ved Svartvannsetra. Der satt Tore og Ole Petter på tunet og koste seg i sola som fortsatt hang høyt på himmelen. Slo av en prat før jeg tok et kjapt bad ved båtplassen bare for å få vasket av meg den verste bamselukta til i kveld.

Anne Lille tok en runde på tunet og plukket blomster. Og når Heiko og Tore får noe fint ved sin side, ja da kan det se ut som på bildet over.

Det ble som forventet en meget hyggelig grillkveld i flott vær med kjæreste og gode venner på tunet.

Når sola forsvant ble det fort kjølig. Takket være Heiko trakk vi inn i en allerede god og varm vedfyrt Seter ved ellevetiden på kvelden. Hege og jeg sov på Nordbu, som vi delte med Tore og Anne Lill.

Selvfølgelig en litt slitsom formiddag på søndag. Men vi fikk i oss en sunn og god frokost ute. Ole Petter dro utpå for å fiske. Anne og Heiko reiste hjem. Og så dro Hege hjem for å hente ungene som var hos onkel Frank (og litt for at jeg skulle få fiske litt ekstra). Selv Tore og Anne Lill dro hjem. «Jeg gidder ikke å fiske i dag» sa Tore. Det er sjeldent å høre fra den karen.

Så da tenkte jeg at jeg jammen for en gangs skyld skulle prøve litt fluefiske fra båt igjen. Hadde vulgataklekking i Breivann i tankene og rodde pent og pyntelig utover mens jeg så etter vak. Møtte først Ole Petter som var på vei inn igjen. Han hadde fått en fin en nedi Langevann, men fortalte at det hadde vært temmelig dødt med tanke på vaking.

Deretter ble min Breivannplan justert. Snudde når jeg hørte hvor mye bråk det var av folk der borte. Rygget tilbake inn i det litt stillere Langevann istedet, selv om det var lyder av både motorsag og glade mennesker der også. Og på Steinarodden lå det folk i telt som skrangla i kopper og kar. Bra at det blåste litt innimellom, så jeg ikke hørte annet enn løvsangeren og rødvingetrosten i tretoppene mellom vakringene rundt tørrflua mi. Ja, også bikkja som lå i båten og peip da. Han minnet meg på hvorfor jeg egentlig for mange år siden nesten sluttet helt med å sitte i en lekk pram i Langevann. Hvorfor jeg heller begynte å trave med sekk på ryggen innover skauene i Siljan.

Jeg greide ikke å dy meg helt fra å fiske litt fra land i dag heller. Helt inni kilen på bildet over har jeg tatt mange småfine tørrflueørreter opp gjennom åra. Men ikke i dag.

Se nøye på bildet under. En morsom liten prikkete ørret fant ut at han skulle snappe i seg palmermyggen min akkurat idet jeg knipset bildet av fluesnøret på vannet.

Fisket fra båten var forresten ganske bra. Det så først dødt ut, men da jeg etterhvert oppdaget endel fine fisker som vaket helt inne ved land under trærne bortover ble det moro. For langs land bortover var det vespertinaer som klekte i små bølger når det var stille og sol. Tok først et par fine som jeg satte ut. Så tenkte jeg at "jøss det er jo bra fiske så kanskje jeg skal ta med meg noen ørreter hjem til middag i morgen" og de neste par timene tok jeg fire til. Men bare ganske små fisker. Den største på 32 cm. Alle på palmermygg. Holdt akkurat til en middag for familien hjemme på mandag.

Legg inn kommentar