Endelig meldte det fint vær med temperaturer over 12 grader sammenhengende i mer enn et par timer. Det var bare å hive pikkpakket i bilen og komme seg av gårde med minstemann på snart tre år. Målet var Vindfjell. Storm gledet seg veldig til å seile nedover Langevann i robåt. Robåten var ferdig øst og pakket ved ettiden og turen ned til den gamle teltplassen min i bånn av Langevann gikk behagelig lett takket være frisk bris i riktig retning. Tenkte allerede med gru på hjemturen i morgen hvis denne vinden skulle holde stand.
Noe av det beste med den gamle teltplassen min der nede er at det nesten alltid er le der. Sånn sett var det fortsatt like fint der, men med den betydelig høyere vannstanden i vannet nå, etter at den nye demningen har kommet opp, var det ikke lenger så fin bål- og badeplass nede i vannkanten. Det skulle heldigvis ikke så mye til for å flytte bålplassen litt lenger opp på fjellet.
Dagen og kvelden gikk med til å ro rundt og gå i land her og der for å kombinere trytefiske, bjørkeklatring, blåbærplukking og eting av lørdagsgodteri. Ingen tvil om hva som var mest morsomt i dag. Det var selve roingen. Storm var stolt som en ørn når han fikk sitte på fanget til far og prøve å ro selv.
Utpå seinkvelden fikk vi god fyr på leirbålet så vi kunne få i oss et par gode bålpølser. Ved åttetiden stilnet det såpass at vi kunne snakke om vakringene. Vi oppdaget til og med at det satt et par kloner av oss selv på andre siden av vannet. Vi ropte både «hei», «mamma», «dæææjåå» og «bøø» og uansett hvilke ord og uttrykk vi valgte så ropte klonene våre akkurat de samme ordene tilbake. Ekko er gøy.
Mens vi stod der og holdt på kunne jeg ikke unngå å legge merke til en litt småfin ørret som jevnlig var oppe og tok noe med både sprutvak og sugevak helt inne ved fjellkanten litt lenger ned. Tydeligvis en sulten ørret som hadde funnet seg en spiseplass for kvelden. Den skulle utfordres litt seinere etter at Storm hadde sovnet for natta.
Så var det leggetid. Under åpen himmel. Ikke første gang for ham, men litt spennende likevel. Han presiserte gang på gang at jeg måtte passe på ham og ikke gå langt etter at han hadde sovnet. Kanskje var det denne lille spenningen som gjorde det vanskelig for ham å sovne? Ikke før klokka var nærmere elleve lå han omsider stille med øynene lukket. Da var det temmelig tussmørkt, og jeg var usikker på om det var noen vits å kaste på den ørreten som hadde ertet meg med vakringene sine tidligere på kvelden.
Vakingen hadde opphørt for lenge siden. Jeg tok likevel treeren, med en bitteliten palmermygg og null-femten fortom, og sneik meg i posisjon for et vellykket kast på stedet der den sultne ørreten forhåpentlig fortsatt stod og speidet etter mat. Og ganske riktig. Det gikk bare to sekunder fra flua landet til den forsvant i et deilig sugevak. Tilslaget satt og fisken fikk panikk. Oj, den var større enn jeg hadde trodd. Eller var det bare den mjuke stanga som lurte meg? Spørsmålet består, for ørreten slapp etter bare noen sekunder. Det var den sjansen jeg fikk for fisk på tørrflue i kveld. Nå var det såpass mørkt at det egentlig ikke var annet å gjøre enn å krype ned i soveposen på teppeplassen ved siden av yngstesønnen min.
Tenkte at da kan jeg jo ligge i påsan og «Ruzzle» noen runder på mobilen. Men det var helt umulig på grunn av mygg. Underarmene mine var gjennomhullet allerede etter en kort og ukonsentrert runde, så det var bare å slukke lyset og sovne til alle naturens rare lyder i mørket.
Småvåknet noen ganger i løpet av natten og passet på at Storm ikke skled ut av soveposen sin. Utpå grålysningen var det veldig disig. Det var et fantastisk flott syn når morgensolen såvidt strålte inn i dette halvtåkelandskapet. Skulle hatt kameraet klart ved siden av meg, men det hadde jeg dessverre ikke.
Et par timer seinere, ved sjutiden, satt Storm oppreist i soveposen sin og tittet forundret ut over vannet. Jeg lot ham sitte og studere landskapet litt før jeg ba ham legge seg ned og sove litt til. Det gjorde han, og da sov vi videre til klokka var ti! Utrolig deilig.
Ned og sjekke ståsnøret fra i går kveld. Og der satt det jammen en abbor! Jippi! Det rare var at da jeg skulle ta markkroken ut av trytekjeften oppdaget jeg at det hang en snøretamp på et par desimeter ut av fisken, i tillegg til vårt eget fiskesnøre! Og langt nedi kjeften der satt det jammen meg en markkrok nummer to! Er det mulig? Hva er sjansen for at en tryte langt nedi Langevann skal bli utsatt for dette? Men det skjedde faktisk. Denne gangen tapte abboren. Den skulle stekes til middag seinere på dagen.
Så ble det en lang og barnevennlig frokost på teppet i varmt og deilig sommervær. Storm uttrykte villig vekk at dette var deilig. Og han utstrålte masse spontan barneglede mens han kastet seg rundt haugen av soveposer og klær som vi satt på og i.
Men tiden flyr. Vi hadde en ro- og fiskeøkt foran oss. Pakket plassen og kom oss i båten ved ett-tiden. Det første vi gjorde var å kaste med tørrflua på den ørreten jeg var borte i i går kveld. Men denne gangen var det bare en liten tass som tok flua der. Det vil si kanskje tjue cm. Lot den svømme levende i ei stor bøtte med vann i båten. Spennende for en snau treåring det!
Utover dagen rodde vi i land her og der og kastet med både mark og flue. Men det var dødt og ikke noe å verken se eller få. Dessuten var det fortsatt mest gøy å «seile». Vi bestemte oss derfor for å ro opp til den nye båtplassen ved Steinarøya og sjekke om Espen eller Ole Hjalmar med familier var på plass i hyttene sine der.
Det viste seg at bare de sistnevnte var her nå, og de holdt på med å beise den nye hytta si. Bikkja fikk ligge ved båten for å passe på utstyret mens vi gikk opp til hytta for en kjapp prat. Den lille ørreten ble værende igjen i båten og svømme i vannbøtta mens vi var avgårde. Vel oppe på hytta til Gustavsen-familien kommenterte Ole at det var en Ravn som fløy opp fra vannet nede ved båtplassen. Og når Storm og jeg kom tilbake til båten et kvarter seinere var den levende ørreten vekk! Tipper at den Ravnen fikk seg et godt måltid for dagen. Eller kanskje ungene dens.
Nå bygget det opp til et voldsomt regnskyll så vi bestemte oss for å ro mot bilen. Kom ikke langt før himmelen åpnet seg. Det regnet voldsomt. Og det var gøy! Storm lo og lo mens vi ble fullstendig gjennomvåte og mens far fossrodde tilbake til Svartvann bare for å bli enda mer våt også fra innsiden.
Har vel aldri pakket barn, hund og utstyr raskere inn i en bil før. Storm først. Han fikk sitte i bilen og spise drops og lese Kaptein Sabeltann mens jeg bar opp og pakket inn resten i regnet. Da kom finværet plutselig tilbake. Klokka var bare tre så vi hadde fortsatt masse tid. Dermed kjørte vi ned til badeplassen ved fossen og la ut liggeunderlag og teppe igjen for å lage middag ute og bade i fossen.
Vi rakk bare middagen før det kom nye regnskurer. Best å avslutte mens leken er god. Kjørte hjemover ved halv fem tiden. En kjapp tur innom Vindfjelltunet for å spise hver vår is. Der var det veldig mange folk i dag, som sikkert gjorde som oss, for å søke tilflukt for det litt overraskende regnet.
En flott villmarkstur med mye kos og glede for både far og sønn. Håper det blir noen gode barndomsminner av slikt!