Har akkurat kommet hjem etter den årlige sjøørretturen til Sverige. Takk Gud for at huset er tomt og jeg kan legge meg en time på sofaen for litt kroppslig og mental hvile. Tre dager med den gjengen der er ekstremsport på alle måter. Og i år var det ekstra ille siden Harald hadde lagt opp til en fiskekonkurranse som kunne knele blodsukkernivået til de fleste av oss. Det var to krevende fiskedager hvor kastearmen vær nær ved å pådra seg kronisk senebetennelse og underlivet stod i isvann så lenge om gangen at norsk helsevesen med stor sannsynlighet blir påført seks nye leddgiktpasienter om en tyve-tredve års tid. Og på kveldene fikk lattermusklene såpass med trim at en god komedie på TV den nærmeste uken vil bli en smertefull opplevelse. Vel, og etter all den gode maten og drikken burde det bli minimalt med kalorier på meg den nærmeste uka.
Fredag 26.
Etter en rolig innledende runde på leiehytta med den sedvanlige prompehumoren, montering av utstyr, innvielse av toalett og nytelse av den første turpilsen ble det konstatert at det var høyvann omtrent klokka seks og at vi derfor burde være ved vannet innen klokka fire. Den ble halv fem. Lars, Knut og Harald var mest ivrig og trasket ned omtrent tre minutter foran resten. Det var nok til at når vi andre kom halende etter så rakk vi akkurat å se og høre Lars idet han desperat traver tilbake til land fra en resultatløs flytebrygge og roper til Knut noe sånt som at «her var det ingen ting». Tredve sekunder seinere hører jeg diverse jubelskrål fra det fjerne og oppfatter at både Lars, Knut og Harald har kroket og kjører hver sin drøye kilosblankis nesten samtidig.
Her var det bare å komme seg i posisjon. Jeg presset meg inn like bortenfor Lars og Knut og pælmet min lyse teppestreamer inn i potta der vi har sett fine fisker tidligere år. Det var ikke mer enn kanskje tre-fire kast før det var noe som strammet i andre enden av snøret mitt også. En finfin sjøørret på sju-åtte hekto klarte ikke å lure seg løs før mine ivrige fingre kunne ta tak over nakken og godprate litt før den fikk fri ferdsel tilbake til det svenske farvannet. Deretter var det dødt og stille. Alt skjedde i løpet av de første ti minuttene med fiske. Tydelig at vi var ute akkurat litt i siste liten. Det var som søren. Men gøy så lenge det varte. Lars, Knut og Harald tok hver sin på 1,1-1,2 kg, og jeg min på 7-8 hekto. Morro.
Resten av ettermiddagen og kvelden var det stille, inntil i skumringen da det begynte å vake endel fine fisker ganske langt ute og vi lurte noen fine fisker til. Ved brygga fem hundre meter bortenfor kunne Øyvind, Robert og jeg tydelig høre at Lars, Knut og Harald hadde et morsomt fiske på vakende ørret da Lars sine grynt og halvpornografiske stønnelyder bredte seg i solnedgangen ut over det stille kystvannet. Selv vadet jeg forsiktig ut for å klare å kaste på en fin en som dreiv og rulla seg godt ute. Den tok teppestreameren pent og pyntelig og gav meg en fin fight før jeg i skumringen kunne notere prikkefant nummer to på oppunder kiloen.
Dette var bedre fiske her enn vi noen gang tidligere har opplevd. Lover godt for morgendagen. Men nå først var det bare å komme seg på hytte for å jage i oss hver vår biff med fløtegratinerte svenske poteter og kanskje en øl eller to.
Lørdag 27.
Det lå an til å bli en real fiskekonkurranse i dag. For Harald har gått til innkjøp av en gull-pokalbøtte i som den med størst blank fisk til å ha på hylla si hjemme. På hytta vår varmet Lars opp med å binde et antall fristende tanglopper med klar oppfordring til en viss Læffa.
Til tross for en heftig konkurransestemning klarte vi å holde en kameratslig fasade for hverandre, i hvert fall i tre kvarter ut i fiskeøkten, før vi i hytte nummer én fikk det for oss å stikke av fra den andre bilen for å riste av oss konkurranse ved neste fiskeplass. Det var visst ikke så enkelt, for Øyvind, som var sjåfør for den andre gjengen, gjennomskuet vårt avristingsforsøk på bremsesporene våres som svingte inn på en sidegrusvei. Så da Lars, Knut og jeg kom snikrullende et snaut minutt bak satt Øyvind, Harald og Robert i Øyvind sin Carisma og vinket skadefro til oss for at vi skulle legge oss foran.
Noe mer rivalisering ble det ikke, for vi skilte lag til hvert vårt område. Lars, Knut og jeg fant en plass jeg glatt ville gått rett forbi hvis jeg hadde vært alene. Men Knut hadde vært her før og visste at det stod ørreter i kø ute i det grunne brakkvannet med kvikksandaktig bunn som knapt lot seg vade.
Vi fikk mange ørreter. Lars mente bestemt at det var fordi vi fisket med loppeimitasjoner. Akkurat der har han jo vist at han har noe å fare med opptil flere ganger tidligere, så jeg holdt kjeft og fisket med min tangloppeflue så godt jeg kunne. Og vi dro mange småfine tasser i løpet av et par spennende timer her. Dessverre så var de helt store ørretene ikke til å kjenne.
Og det var de dessverre heller ikke ved elvemunningen bortenfor der hvor vi hadde et fantastisk fiske i fjor. Ja, vi tok den ene halvkilosfanten etter den andre. Men det ble med det.
Derfor tok vi ettermiddagen tidlig nok til å rekke høyvannet ved stranda nedenfor hyttene klokka halv sju.
Ikke før litt lenger utpå kvelden da både Lars, Knut og Harald tok hver sine fine fisker på rundt kiloen pluss. Selv lurte jeg bare et par-tre knappe halvkilosfisker. Og du verden for en fantastisk kveld. Nydelig solnedgang, og en morsom kameratslig tone rundt ved fiskeplassene. Faktisk et av de mest hyggelige øyeblikkene på hele turen.
Det var såpass bra stemning at vi alle tok oss i at vi i et spesielt intenst øyeblikk med kanskje en øl for mye sang «jeg gikk en tur på stien» i kanon. Det var flott, for de som var med. Sikkert litt skremmende for de som eventuelt var utenfor, på stien langs land.
Tilbake på hytta enda litt seinere på kvelden mens vi to laga satt i hver vår hytte og spiste biff var Robert på hyttedøra vår og lurte på om vi hadde ketchup? «Nei» sa vi. «Neivel» sa han. «Det har vi!»
Søndag 28.
Ble som vanlig ikke noe fisking på søndagen. Etter en god natts søvn er det bare å rydde oss ut av hytta og komme oss tilbake til svenskeferga som skulle gå fra Strømstad til Sandefjord klokka halv to. Der ventet som vanlig reserverte bordplasser i buffeen, og vi hadde en hyggelig overfart med god mat og tidlig mimring over den vellykkede fisketuren vi akkurat hadde lagt bak oss.
Lars prata og rapa i restauranten som om han fortsatt var på hytta i Tanumstrand og da gikk han jammen og satte seg lavt i stolen etterpå. Lett å glemme at vi er på vei hjem fra en særdeles frilynt guttetur og må stramme inn kroppsåpningene til mer sosialt aksepterte nivåer for en stund.
Middagene for neste års tur er allerede planlagt, og vi prater om å strekke det til at vi drar ned på torsdag kveld for å få to hele fiskedager neste gang. Vi gleder oss allerede.
Takk, alle sammen, for en fantastisk flott, morsom og fiskerik Sverige-ekspedisjon 2013. Med denne helgen har jeg samlet mange nye objekter i minnebanken min over gode opplevelser, og kan sikkert klare meg noen uker uten sjøørretfiske nå som isen på skogsvanna dessuten har begynt å gå og snart åpner for en ny sesong med tørrfluefiske.