Kola 2012, Running Litza 15. - 17. juli

Dette er del to av Kola-turen 2012. Første delen finner du her: Kola-2012-innreise. Tredje og siste del finner du her: Kola-2012-First-Knee-Litza-Utreise.

Her følger de neste par dagene:

Søndag 15.

Sola varmet godt på teltet allerede ved åttetiden. I halvsøvne fant jeg ut av bakken var ganske kjølig. Av med påsan og legge seg langflat på magen rett på teltbunnen uten liggeunderlag. Det funka bra, og gav meg en time ekstra søvn. Men klokka ni var det ikke noe bønn lenger. Ut for å fiske. Og for et vær!

Flere av gutta hadde allerede frest over hølene og strømmene. Etter en kjapp frokost og tannpuss var jeg også klar i vadebuksene. Gikk nedover sammen med Ingar. Måtte snuse på strømmene der Espen tok sin monsterfisk på 4.1 kg i natt.

Ingar og jeg trodde vi fant kremplassen, og fisket nøye uten de helt store resultatene. Noen fisk var oppe og vaket på spredte klekkende døgnfluer. Men det ble ikke noen stramme snører å snakke om. Så kom Svein nedover. Han stakk utom brekket ovenfor der Ingar og jeg satt, men gav seg fort, uten å fiske, før han kom videre ned til oss. Så ble vi sittende alle tre og ta hver vår pils og legge videre slagplan.

Svein vadet seg etterhvert ut i strømkanten der Ingar og jeg allerede hadde presset hardt. Ingar gikk opp for å se til brekket der Svein akkurat hadde gått forbi. Jeg ble sittende og nyte sola. Fortsatt en skvett igjen av den gode østeuropeiske ølen. Jeg så hvordan Ingar nølende ble stående og se utover strømnakken der oppe, før han mistroisk dro nesa inn igjen for bare å traske videre oppover tilbake til leirplassen en kilometer lenger oppstrøms. Hmmm, tenkte jeg, hva var det med den strømnakken som gjorde den så til de grader uutholdelig? Jeg svelget den siste lunkne slurken, skylte den tomme boksen og snøret igjen sekken for å sjekke selv.

Forundringen min ble ikke desto mindre nå jeg kom opp og fikk oversikt over strømnakken. Det var jo helt åpenbart en fantastisk fiskeplass. Et skoleeksempel på en V-formet strømnakke med en meget veldefinert strømkant som bare skrek om store ørreter på rekke og rad. Det aller eneste var at det måtte vades forsiktig i et par minutter for å komme i posisjon. For selve renna lå lang og smal langt ute blant langgrunne steiner. Ikke noe vak å se, men det var bare å komme seg ut. Jeg begynte med sekserstanga. Og på fortommen satt det en ganske liten, krok tolv, Streaking caddis.

Tok neppe mer enn et par kast før den første suggen slurpet i seg caddisen. En heftig fight fulgte før jeg kunne lande en flott, smellfeit og vakkert tegnet 2.5 kilos sommergris i det dype håvnettet mitt. For en fantastisk start på dagen. Men mye vil ha mer. Ut igjen. Denne gang med treerstanga til Jon-Are.

Streaking caddisen på krok tolv funket jo fint, så jeg satte på en maken på bambusen. Fisket meg rolig nedover med en dødt flytende vårflue i strømkanten på andre siden. Og der, en godt stykke nede på brekket der hvor strømmen begynte å bli rask, der slo det på igjen. En skikkelig sugg. Tunge rullinger og noen helvetes utras helt ned på brekket til utløpstryket. Inn på grunna. Fram og tilbake. Opp. Og ned igjen. Flere ganger. Hadde ikke mye jeg skulle has sagt med den treerstanga, gitt. Skikkelig morro. En fantastisk tørrflueørret til, på 2.5 kilo. Kanskje min livs fisk. Stanga tatt i betrakning.

Her er en Youtube-video: [youtube:UozKxFblgSA]

Etter denne fisken ble det fart i Svein som stod nedenfor og sikkert hadde sett noen av forfektelsene mine her oppe i flueparadiset. Han kom småløpende oppover og lurte på hva som skjedde. Da var det bare å overgi plassen til ham. Og snart hadde han også fast fisk.

Først en ganske liten, men hissig, ørret på snaut halvannen.

Men deretter slo det på noe større. Vi skjønte at det var litt av en rusk da den begynte å gå som et lokomotiv oppover og inn i innsjøen ovenfor strømnakken. Småfisker gjør ikke sånt. Det ble en lang og halende kamp før han endelig kunne lirke en slask på 3.3 kilo ned i den betryggende og altomfattende hoven sin. Gliset var ikke til å ta feil av. Jeg digger å se fiskekompisene mine med et sånt smil jeg aldri ser dem med i andre sammenhenger.

Bare se her:

Så ble det stille. Varmen var uutholdelig. Og sulten begynte å nage. Svettevåte i vadebuksene kom vi oss opp til leirplassen igjen når klokka begynte å nærme seg 14:00. Der var kokken klar med varm nykokt russisk suppe.

Videre utover ettermiddagen ble jeg rotende rundt i de flotte strømmene ved leirplassen.

Men det ble ikke så mye greie på. Dårlig med vak. Utover kvelden trakk jeg nedover for å angripe områdene nedenfor fra motsatt bredd.

Nede på gromplassen fra i stad stod allerede Ingar og banket. Tror han tok en par fine litt tidligere på kvelden.

Det ble ikke noe mer på meg i dag. Men herregud, to stykker på 2.5 kilo på dødtflytende streaking caddis på krok 12, hvorav den ene slasken på en 6 fot bambusstang i klasse #3, kan ikke klages på. Det var en fantastisk fiskedag. Alle på laget fikk fine fisker i håven i dag.

Men myggen begynner å bli temmelig plagsom.

Mandag 16.

Osmund og jeg begynte å snakke om det allerede i går kveld. Vi så på kartet at det var noen potensielt fantastiske fiskeplasser tre-fire kilometer lenger opp i vassdraget. Rundt frokostbordet hørte vi med kokken hva han syns om det var noen vits å ta turen opp dit. Han er jo guiden vår, tross alt. Joda, «why not?», sa han med et digert, russisk, hårete, glis. Det var nok til at Osmund skiftet til joggeantrekk og jeg pakket dagstursekken full med Jerven Fjellduk, spekeskinke, tørrfisk og øl. Kokken poengterte at fisket der oppe var veldig avhengig av vannstanden i elva. Uten videre detaljspesifikasjon. Noe måtte vi for svingende klare å finne ut av selv. Bra, det er sånn det skal være.

Det var et overraskende lett terreng å gå i. Flatt og stort sett åpen fjellbjørkskog. Bare litt plagsomt med den myggen. Selv i solsteika. Også alle fjellrypene da. De stegget opp både her og der, med noen enorme akkurat flygedyktige kyllingkull hvis antall jeg ikke har vært i nærheten av å oppleve før. Osmund begynte å telle. Og vi kom omtrent halvveis til hundre før vi var tilbake til leirplassen utpå kvelden.

En drøy times mars seinere var vi ved bredden av ei elv hvis menneskeføtter neppe hadde satt avtrykk siden i fjor høst. Vakkert var det. Men storørretvakene var ikke å se. Det var langgrunt, og ikke et eneste insekt å se på vannflata. Bare en helsikes masse mygg godt inne på land der vi satt og prøvde å hygge oss med en liten brun en sånn midt i solsteika på dagen.

Etter denne kjappe pilsrasten var vi klare til å sjekke ut området. Det ble ikke noe greie på. Det eneste vi så var et par solide gjeddeploger ut av sivet der vi vadet forsiktig i vår fortvilte jakt på tegn til stor, russisk Kolaørret.

Vi gav etterhvert opp, og trasket i svettevåte vadebukser videre oppover vassdraget i en altoppslukende søken etter nye og bedre jaktmarker. Myrene var lange og tunge. Men omsider utpå dagen kom vi til et spennende sted der det var tegn til stier ut til elvebredden og en flott typisk storørretnakke åpenbarte seg utenfor tett fjellbjørkskog og hvisket oss i øret at vi kom til å få en liten opptur.

Osmund fikk starte. Først øverst på brekket. Men der greide han heldigvis ikke å lure noen.

Ikke før han lot tørrflua sige noen meter nedstrøms slo det på noe som minnet oss om at vi var på Kola. En kjempeflott og mer enn kampvillig fjellfant på 1.6 kg, og litt seinere en til på 2.0 kilo, landet i håven til en glisevillig fiskekompis.

Et kvarter seinere var det min tur. Jeg begynte selvfølgelig helt øverst der Osmund først ikke merket noe. Der hadde jeg en liten fordel av å klare å kaste litt lenger over til motsatt bredd i motvinden. Og ganske riktig, da streaking caddisen fikk flyte fritt noen meter ned til like oppstrøms den første steinen som brøt strømnakken slo det på en villgris. Etter en hektisk nedstrøms kamp kunne jeg lande den tredje flotte Kolaørreten her på denne avsidesliggende og skjulte perleplassen. Denne var på 1.5 kilo. Litt seinere, og bare litt lenger nedstrøms, slo det på en enda finere på 2.3 kilo.

Men så stilnet det. Det kom noen mørke skyer og det skrallet i horisonten bortetter. Osmund benyttet anledningen til å lure seg til sin vante ettermiddagslur i buskene mens jeg satt og kopet i myggnetting til langt ned over brystet.

Det begynte etterhvert å bli sen ettermiddag og vi så på kartet at det kunne være lurt å skjære over fjellet og ned til et par-tre kilometer nedstrøms leirplassen. Der så vi et strekke helt nederst hvor det forhåpentlig ikke hadde vært noen og truet med fluestang i hele dag. Hadde jo vært morro å avsluttet dagen med noen skikkelige episoder på upløyd mark.

Vi satte i marsjfart, med en tett myggsky på slep. Så fort vi stoppet for at Osmund skulle få tatt seg en røyk så var de rundt oss hele gjengen. Forferdelig plagsomt. Han greide å lure meg til å ta en Prins selv, for han mente bestemt at det å ta seg en røyk hjalp på myggplagen. Det var selvfølgelig bare tull.

Omsider, og etter så mange rypestegg som jeg aldri har vært i nærheten av før, ankom vi stedet der Litza renner ut i det store vannet nedenfor leirplassen. Her så det veldig fint ut. Men ikke noe vak. Vi tok oss tid til en god matrast med både spekeskinke og tørrfisk.

Etter maten og en times blindfiske måtte vi innse at det ikke var den store kvelden for oss her. Bare et par ganske små halvkilosfisker lot seg lure, samt en ganske fin fjellbjørk i bakslengen.

Videre opp og tilbake mot leirplassen prøvde vi oss både her og der. For eksempel på glattstrømmen der Espen tok den fantastiske tørrflueørreten sin på 4.1 kilo for to netter siden. Men nå var det dødt. Ikke et eneste vak. Og ikke et eneste slag.

Men vi hadde en flott kveld med fint fotolys og en kjempefin regnbue.

For ikke å snakke om den fantastiske solnedgangen som fortsatt varer hele natta her oppe på Nordkalotten.

Tirsdag 17.

Siste dagen på Running. Gutta var alle enige om at det skulle bli fint å komme til nye jaktmarker et par mil lenger ned i det samme vassdraget.

Vi pakket teltene og gjorde alt klart til å bli hentet av helikopterpilotene. Det ble en time eller to til overs. Jeg lurte meg ned til den nærmeste hølen med treerstanga for å prøve å krafse til meg til en bonusfisk mens vi ventet.

Ikke noe vak å se. Satte på en brunoliven paradun på krok #12 og rakk bare å ta noen få blindkast i strømkanten ved innosen før det slo på en drømmefisk som satte i et lokomotivtrykk ned i hølen nedenfor. Og der gikk den rundt både to og tre ganger i et av de heftigste utrasene jeg har vært med på. Jeg måtte vekselvis sveive som en syk og slippe ut igjen mens kubben på ikke langt unna tre kilo pumpet rundt. Jeg stod fint til for kjøring så det var ikke noe problem med liten og lett stang. Det var bare å la den gå. Fisken gjorde som den ville uansett. Men så plutselig, i et av utrasene, var det et eller annet som låste seg i snella. Fluesnøret hadde tydeligvis lagt seg i en løkkelås på hjulet under siste innsveiving og dermed var det vare å kjenne på at stanga spente seg mer og mer helt til det sa pang og fortommen røyk som en råtten bomullhyssing.

Og mens jeg satt der ved elvebredden og deppet over tapet av den flotte fisken tok jeg et selvportrett som jeg syns dokumenterer myggplagen ganske godt. Sørgmodigheten i blikket der er ikke påtatt, altså.

Og bak meg var utsikten til en eng av gressløk jeg ikke har sett maken til noe sted med på å gjøre tilværelsen lysere igjen. Stemningen var god, lun og forventningsfull, nesten akkurat som når vi skulle ombord på helikopteret på vei inn første dagen.

Et helt typisk fluefiskerkne på kola etter noen godværsdager i midten av juli.

Etterhvert som tidspunktet for helikopterankomst nærmet seg så og kjente vi hvordan været svartnet i sør nedover mot den nye leirplassen. Tordendrønnene rullet innover landskapet og fortalte oss med all tydelighet at vi måtte regne med regn i tiden som kom.

Helikopteret kom og utstyr og pakk ble båret pent og pyntelig inn i lastebuken. Begynner nesten å bli en slags rutine over dette. Det går smertefritt. Ingen pisking eller masing på russisk. Bare forventningsfulle tanker om hva som venter oss noen hundre elvesvinger lenger ned i vassdraget.

I lufta på vei ned fløy vi over det nye leirstedet til den andre gruppa. Og det ble mer og mer tåke over landskapet etterhvert som vi nærmet oss vårt.

Vel fremme var det en ivrig gjeng som fikk opp teltene i en fart. De første fluekastene ble gjort kanskje bare en halv time etter landing. Og det varte ikke lenge før lagleder Espen hadde kontakt med den første ørretgampen. Så Svein, og så var vi i gang.

Jeg gikk nedover og der stod allerede Ingar godt uti elva og la streameren sin pent ned i strømkantene. To ganger kjørte han på skikkelig grovisørret på flere kilo, kanskje fire-fem, som dro ut godt nedstrøms og gikk da de slo med en grov spord over vannflata og veltet seg i det grunne elvevannet. Ingar tok det med nesten irriterende fatning. Denne mannen har vært borte i stor fisk før.

Etterhvert som kvelden senket seg ble det gradvis tykkere tåke. Jeg gikk godt oppover vassdraget på den andre siden. Lekte trolljeger og fisket hist og her med store blindkastede stripetørrfluer for å prøve å bli litt kjent. Tok en drøy kilosfisk ganske langt oppe før klokka ble godt over midnatt og jeg snudde og fisket meg nedover igjen. Det var ikke så enkelt å få kontakt med de helt store.

Vel nede og tilbake ved flatstrømmen rundt der Ingar hadde kjørt på de to store tidligere på kvelden kunne jeg konstantere at de andre gutta tydeligvis hadde tatt kvelden og forlatt elva. Jeg hadde hele strømmen for meg selv. Det var temmelig mørkt, men ikke verre enn at jeg så at det vaket ganske hyppig ut over den breie og flatstrømmende elva her. Etter først å ha prøvd med diverse tørrfluer og bare vært borte i ganske små ørreter tok jeg en Hvitstein Hansen og satte på en svær, feit streamer og fisket meg rytmisk nedover helt i henhold til oppskriften i laksefiskerens kokebok. Kastene ble lengre og lengre etterhvert som elva ble bredere og bredere og fler og fler av vakene var vanskeligere å nå.

Og da, plutselig, satt det på noe tungt og seigt. Det tøffet og gikk umiddelbart nedover mens fluesnella knurret fast og bestemt. Og det gikk og det gikk. Og gikk. Oj, snella begynte å bli tom for backup så det var bare å hive seg på og bli med nedstrøms. Og det gikk og gikk. Herregud. Hva var dette!? Tempoet var veldig rolig, men tungt. Jeg hadde ingen ting jeg skulle ha sagt. Fisken bestemte alt. Men etter å ha fulgt den langt nedover med nesten alt av fiskesnøre ute begynte det å bli såpass dypt at jeg ikke hadde noe annet valg enn å begynne å ta den alt for hardt. Heldigvis hadde jeg på tykk fortom. Og streamerkroken var grov. Så det var bare å la det stå til. Og dermed kom fisken opp og begynte å rulle i vannflata langt der nede i tussmørket. Jeg fikk pumpet den langsomt inn. Et nytt utras et par ganger. Men avstanden til det jeg mente måtte være en enorm rekordørret ble mindre og mindre. Så, ut med hoven. Og hva var det jeg fikk se? Jo, riktignok en stor ørret, men mye mindre enn jeg hadde håpet på. Og opp av vannet først kom en ørretspord hvor fluekroken satt i halefinnerota. Jepp, i halefinna! Ikke rart den var vanskelig å holde igjen i den tunge strømmen. Men bevares, en flott ørretkubbe på 2.8 kilo.

Nå var klokka rundt to på natta og det var på tide å komme seg til å møte de andre. Vadet pent og pyntelig over elva igjen og tilbake til leirplassen oppe i høyden. Og der stod Tore og Osmund og møtte meg med bekymrede blikk og kommentarer. Jo, jeg burde nok ha kommet tidligere tilbake med tanke på at de ikke visste hvor jeg hadde gått. Unnskyld for den. Men det var verdt det.

Så ble den en time med hyggelig prat og oppsummering i felles-lavvoen før vi tullet oss inn i hvert vårt telt for en god natts søvn. Dette lovet godt for de kommende dagene.

Dette er del to av Kola-turen 2012. Første delen finner du her: Kola-2012-innreise. Tredje og siste del finner du her: Kola-2012-First-Knee-Litza-Utreise.

 

Kommentarer (2) -

Skikkelig bra og fantastisk minne vekkende bilder selv om dere var kjiiiipegruppa.

Takk for det Heiko. Så får vi se om det blir like storre ørreter, og like mye øl, på sjøørretturen til helga! Smile

Legg inn kommentar