Dette er tredje og siste delen av Kola-turen 2012. Første delen finner du her: Kola-2012-innreise. Del to finner du her: Kola-2012-Running-Litza. Her følger resten:

Onsdag 18.

Dagen begynte stille, og tung grå av tåka som hadde lagt seg som ei møkkete dyne over det skogløse landskapet rundt First Knee, nesten nederst i Litza-vassdraget. Vi tok det med ro rundt frokostbordet i fellesteltet. Først godt ut på formiddagen splittet vi oss i smågrupper som trasket hver sin elvebredd. Et par gikk nedover, et par ble i området rundt leiren, mens Tore og jeg gikk oppover.

Nå hadde det allerede begynt å blåse. Og det lå an til å bli verre utover dagen. Hvis jeg ikke husker feil ymtet kokken innpå om at det var storm på gang.

Tore og jeg fisket oss oppover både her og der. Både tørrfluer og streamere ble prøvd. Vanskelig å komme borti noe annet enn småfisk. Selv om det var mange fine plasser.

Etter en stund sneik Tore seg oppstrøms litt i forveien, hvor han var frampå med en nydelig hunnørret på to kilo blank. Joda, han ser fornøyd, og jeg sier det igjen, at jeg digger fiskekompiser som gliser på denne måten.

Det ble kaldere og mer regn og vind. Likevel trosset vi føret og gikk nedover mot Second Knee for å prøve lykken der etter en sein lunsj i fellesteltet. Espen hadde vært heldig der tidligere på dagen.

Det ble ikke så veldig lange turen, og Tore og passet på komme oss tilbake til teltet før det blei mørkt, for nå lå det etterhvert i kortene at det komme til å bli et helvetes vær. De andre satt allerede i teltet når vi kom tilbake. Kunne ikke skryte så veldig av fangstene, men et par-tre ørreter på oppunder to kilo hadde det vel blitt i løpet av dagen.

Svein hadde derimot hatt et veldig bra fiske i en strømkant litt på oppsiden av leieren. Tror han hadde tre ørreter på mellom to og en halv og tre kilo, pluss et par «småtasser» på «bare» litt over kiloen.

Torsdag 19.

Ja, villsvinet under kan til forveksling ligne en slags karpe. Men det er en Salmo trutta, og den har en småmorsom historie...

Denne dagen våknet vi til den lett triste lyden av intenst plaskregn på teltduken, kombinert med tung blafring takket være en intens og brutal vestavind som utover dagen i hvert fall ikke var langt unna direkte storm i kastene. Det var nesten så man ikke kunne høre sine egne grynt mens jeg lå langflat inne i teltet å tredde på meg vadebuksene.

Sånne forhold gjør at man tar seg god tid med å komme seg opp av påsan. Og når klokka er nærmere elleve på formiddagen når man ankommer fellesteltet og likevel oppdager at et par av gutta fortsatt lå nede for telling, ja da skjønner man at det kan bli en grå dag.

Vel, etter en lengre frokost og aktsom og litt bekymret vurdering av regntyngde og vindslag på lavvoen tenkte jeg at selv om ikke resten av gutta var spesielt ivrige etter å komme seg ut så gadd ikke jeg sitte en hel dag inne og sture. Man betaler tross alt rundt fem tusen spenn for døgnet her inne. En litt stiv pris for en hviledag for noen av oss.

Bare en kjapp driterunde før jeg hoppet i vadebuksene. Det gjelder å være positivt innstilt. For eksempel er en av fordelene med sterk nordvest at det ikke er noe mygg som kan stikke deg på pungen når man gjør sitt fornødne. Dessuten oppdaget jeg at vinden ikke var kald. Stormen var rett og slett ganske mild og fin.

Nede ved elva var det bare et eneste sted det gikk an å utføre noe som lignet på fluekasting i det hele tatt. Heldigvis og tilfeldigvis var det omtrent akkurat rundt en meget interessant grunn potte hvor det i går ble praktisert mye vading fram og tilbake men som nå lå der som en urørt men herjet jomfru som endelig skrek voldsomt om å bli tatt. Nå hadde jeg godsakene for meg selv, og det var bare å begynne avfiskingen med en av de litt tyngre streamerne.

På værharde dager som dette er det lett å tenke at fisket bør være dårlig. Men sånn var det ikke. Det gikk bare noen minutter før jeg hadde den første kontakten. En av de virkelig store tok den grå streameren min i et tungt overflatevelt og bare gikk rett nedover elva i et heftig lokomotivaktig drag før den snudde og kom tilbake og ... slapp.

Et nytt kvarter og noe lignende gjentok seg. Hva søren! Nå må den da vel snart sitte skikkelig!? Jeg savnet den badeproppkjede-tyngede Wolly Bugger'n som satte seg så godt i overkjeven. Den jeg hadde på nå hadde tydeligvis ikke like gode krokegenskaper.

Men nå klokka rundet midt på dagen slo det på en ny råtass som virket som hadde godt feste. Etter en heftig og brutal kamp landet den i min dype hov. Jeg kom til å tenke på at kokken hadde sagt at i dag var dagen da vi skulle få slå ihjel en Kola-ørret til middag. Det er jo en del av opplegget at vi som lag får ta livet av en eneste ørret i løpet av uka, som kokken skal tilberede til oss så vi får oppleve hvordan vill storørret egentlig skal smake. Ikke som den dårlige oppdrettsfisken hjemme i Norge. Det visste vi fra før.

Saken nå var at jeg visste jo ikke hvorvidt noen av de andre på laget også hadde funnet på å trosse været og fiske. Jeg tok derfor ikke sjansen på å ta livet av denne 2.8-kilos ørreten uten forholdsregler. Erfaringsmessig vet jeg at så stor ørret trenger et kvarter eller to på å komme seg etter en kamp som denne. Jeg konkluderte derfor med at jeg kunne legge den pent i håven inne på grunna med munnet motstrøms så den fikk rikelig med frisk vann gjennom gjellene. Så la jeg en stor stein på selve håvkanten.

Slik fikk fisken ligge og hvile, mens jeg tok de tre-fire minuttene opp til leirplassen for å høre med kokken og de andre om jeg skulle ta den med inn i de evige døgnflueklekkinger.

Den første jeg møtte der oppe var gruppeleder Espen som var på vei tilbake til teltet sitt for å sove mer. Han kunne bekrefte at ingen av de andre gutta hadde vært i nærheten av å fiske noe som helst så langt i dag. Dermed stakk jeg hodet inn i lavvoen til kokken og spurte på engelsk om «are we allowed to kill a trout for dinner today?» og han nikket positivt. Så spurte jeg ham om «how large do you want it? Is to and a half kilo fine?». Igjen nikket han positivt mens han smilte forventningsfullt. «Nice!» sa jeg, og la til noe sånt som at «just give me a few minutes!».

Uten å nevne fangstrusa mi nede ved elva tok jeg deretter turen ned igjen for fullbyrde min bøddeldåd. Det var en rar følelse å slå i hjel og bløgge grov ørret her inne. Følelser og tanker jeg ikke har hatt rundt dette tidligere. Men jeg ristet dem av meg og overdøvde dem med tanker om at man må jo ha mat.

Etterpå sløyet jeg fisken og vasken den så den ble klar for filetering, noe jeg tenkte at kokken sikkert ville gjøre selv. Jeg lot utstyret ligge igjen ved elva og tok med fisken opp til kokken. Det hadde kanskje gått ti minutter siden jeg snakket med ham sist. Det var morro å se ansiktsuttrykket hans når jeg slo på lavvoen og overrakte ham den flotte fisken. Tror jeg fikk et par hakk med økt respekt fra den kanten med dette. Jeg sa selvfølgelig ikke noe til ham om at jeg hadde tatt den på forhånd, hehe.

En fluefiskedag i tungt regn og nordvest-storm på Kola skulle ikke være så raus som dette. I de tre timene jeg fisket hadde jeg kanskje to av mine livs største brunørreter på kroken, og i tillegg fikk jeg to jetter trygt i håven. 2.8 og 2.2 kg. Ja, det var på streamer, men hallo!? - Det var storm, for helvete!

Fredag 20.

Denne siste hele dagen begynte heldigvis været å bli i hvert fall litt bedre. Vinden avtok, og sola tittet såvidt fram gjennom et tynnere skylag innimellom. Jeg ble traskene oppstrøms aleine det meste av dagen. Ville sjekke ut områdene langt oppover og var klar for å gå mye.

Hadde en veldig fin fiskedag og kom over mange fantastiske fiskeplasser og strømnakker. Men fisket var vanskelig blant annet på grunn av at vannstanden i elva hadde steget så mye i løpet av siste døgnet at det var vanskelig å komme til.

Naturopplevelsene, derimot, de stod i kø. Hvor ofte kan man for eksempel iaktta en svær havørn som blir jagd oppover vassdraget av en fiskeørn? Sannsynligvis bare denne ene gangen, for min del.

Og vel tilbake mot leirplassen utpå kvelden ble en sliten fluefisker forsøkt jaget av det standhaftige fjellvåk-paret som holdt til i området.

Mør i kroppen kunne jeg endelig konstatere at det ikke var langt igjen til kald middag, i den gule lavvoen på bildet under.

De andre var ute og fisket. Jeg tuslet litt rundt leieren og tok noen bilder og slappet av.

Etterhvert kom de andre en etter en og vi utvekslet dagsrapporter og hadde det hyggelig med det som var igjen av øl og godsaker mens vi diskuterte oss til at vi like gjerne kunne holde det gående med en fisketur de siste timene før helikopteret kommer og henter oss så tidlig som klokka fire i morgen tidlig.

Lørdag 21.

Osmund og jeg gikk et stykke oppover for å tyne det siste ut av Kola for denne gang. Det ble en kjølig og ganske fiskeløs natt. Men været ble stadig bedre. Når vi gikk tilbake til leirplassen i to-tre tiden på natta var allerede sola på god vei fram.

Så var det bare å pakke pikkpakket og vente på helikopteret.

Lagleder Espen slår av en prat med kokken Vasilij.

Lagoppstilling i siste liten. Fra venstre: kokk Vasilij, lagleder Espen Elvestad, Svein Hustuft, Tore Christensen, Osmund Jensen, Ingar Hvitstein Hansen og meg selv.

Helikopteret kom rimelig presis og vi ble transportert trygt ut av villmarka. Laber stemning etter denne våkenatta, så bussturen tilbake til Murmansk ble heller søvndyssende. Tilbake på hotellet la jeg meg for å få noen timer søvn før kvelden og Murmansk igjen skulle oppleves «by night».

Søndag 22.

I følge Ole Petter hadde det vært en omfattende døgnflueklekking på nattklubben på hotellet i natt. Så noen av oss var nok mer slitne enn andre. Deilig med en lang rolig buss- og flytur for å komme til hektene igjen.

Turen hjem gikk etter planen, bortsett fra at akkurat ved grenseovergangen oppdaget jeg at lommeboka mi var borte. Ja, nettopp! - Det var jo noen litt lugubre russere som dreiv og vassa utenfor hotellet der mens vi ventet på bussen en ti minutters tid. Lenger tid enn det trenge ikke en eller annen klåfingret russer på å snappe lommeboka ut av baklomma mi. Sånn går det når en uoppmerksom og storørretruset fototurist tar avsluttende bilder av hotellfasaden i langt inne i et eksotisk og fremmed land i nærheten av Kola. Men det var verdt det!

Takk for en fantastisk minnerik og livsbejaende villmarkstur, kjære fiskevenner! En spesiell takk til lagleder Espen Elvestad for trygg og solid losing til, gjennom og ut av den russiske Nordkalotten. Vet ikke hvor vi hadde vært uten deg.