Sammendrag
Skiftende vær, ingen storfisk, mye flott fotolys og store landskap- og stemningsopplevelser. Mange storlom. Tidlige modne molter, blåbær og krekling. Gamma og furua til Alf står like fint. Lavskrike, gulerler, strandsnipekylling, dvergfalk og dvergspett. Plukkeklare kremler. Et drøyt døgn med lummer og klam varme før en gigantrekke med tordenbyger på onsdag. Rekordregn. Kjempehagl. Lemenår. Mange lemenkadaver langs elver og vann. Snøugle?
Lørdag 6
Kjørte hjemmefra Bø klokka 11:40. Matpause på rasteplassen ved Svalåsen noen kilometer nord for Isterfossen klokka 19:00.
Måtte kjøre innom Røros for å fylle bensin. Det er jo femti mil mellom hver bensinstasjon oppover Østerdalen! Framme ved Synnervika som er nesten helt i nordenden av Femunden klokka 21:30. Været så lovende ut, og Femund II lå og ventet på å frakte meg over mot Store Svuku i bakgrunnen i morgen tidlig klokka ni. Det lå snodige skydotter på toppen av Store Svuku og endel andre voler i området.
Sov i bilen. Hadde sovna i en krokete stilling og blei litt irritert da det kom en guttegjeng og satte opp telt og bråkte rett ved siden av bilen min klokka to på natta. I teltet lå de og skrøt og la usjenert ut til hverandre om sine sex-debut’er, og visse nok ikke at jeg lå i bilen ved siden av teltet deres og hørte alt enten jeg ville eller ei. Satte på radioen i bilen sånn at de i hvert fall fikk vite at jeg var der. Da blei det stille. De så muligens litt flaue ut morgenen etter.
Søndag 7
Stod opp 07:00. Enda flottere vær nå. Stille og fin morgenstemning. Satte meg til ved en av gjestekrakkene og spiste bløtkokte egg og drakk nytrukket kokekaffe.
Sola begynte å varme da den kom fram og presset vekk skyene klokka 07:30. Mens jeg satt der var det en voldsomt stor fisk som vaka rolig noen tiltals meter utenfor Femund II dokken. Den var oppe og bølget og vinket med halen nesten som en hval flere ganger på samme sted i løpet av bare et halvt minutt. Gudene vet hva slags fisk dette var, og hva den gjorde. Flott var det i hvert fall, og det var nok en fisk på sikkert to-tre kilo. Kanskje mye mer. Holdt på å springe til bilen og pakke fram haspelstanga i en fei, men lot det være. Isteden gav jeg naboene mine resten av morrakaffen min og fortalte om fisken jeg hadde sett. Tonen blei hyggelig etterpå. De skulle ta båten til Haugen og gå innover marka de også. Båten gikk kl. 09:00 presis, og jeg stod på dekk og nøt hele overfarten og fikk blant annet sett et par storlom midt ute på Femunden.
Båten var først innom Røaosen, hvor Torfinn, Ann Kristin og jeg begynte vandringen sist for tre-fire år siden. Men denne gang blei jeg med båten videre. Først til Femundshytten og så endelig Haugen klokka 10:30. Begynte å gå med det samme, og fant fort ut at det var en mye lettere gangrute her fra Haugen enn fra Røaosen som sist. Bedre sti, og mer javn stigning innover.
Skylaget tettnet til mens vi vandret over snaufjellpartiet rundt Store Svuku, og det begynte å blåse endel. Underveis så jeg lemen på nært hold. Tror David så eller i hvert fall lukta mange av dem. Det gikk radig inn til Oasen. Morsomt å endelig få sett dette mye omtalte stedet med egne øyne på nært hold. Men terrenget var slitt her. Tydelig at alle turistene som går DNT-stia mellom Svukuriset og Reva også stopper og raster her. Men slitasjen til tross, en flott liten oase med vannkilde var det.
Mens jeg satt der og drakk kildevann og spiste Kvikklunsj kom det en tordenbyge og et kraftig regnskyll. Jeg fikk fart på meg og fortsatte vandringen mot mitt lille store paradis lenger inn og ned i marka. Gikk i plaskregn og tordenskrall ned til Grøtåa og Krokethåen. Da kom sola, og stemningen og lyset var himmelsk.
Bare såvidt jeg klarte å gå forbi vakende fisk uten å montere fluestanga. Et par fiskere stod og kastet her, og jeg kom i snakk med en av dem. En eldre fyr som hadde liggi i telt her i noen dager. Fisket hadde vært ganske bra, men bare én større fisk å snakke om. Den hadde han visst tatt i går, på flue og dupp lenger oppe i vassdraget nesten helt inne ved Grøtådalssetra. 1,2 kg. Været hadde vært det samme da som det var akkurat nå. Solgløtt etter en lengre torden- og regnbyge. I fjor hadde han tatt fisk på samme sted på 1,5 kg. I den lille elva! Han virket både sympatisk og ærlig, så jeg tror ikke at dette bare var noe han skrøt på seg.
Resten av turen gikk i oppholds og delvis overskyet. Begynte å bli ganske sliten og vond i skuldrene mot slutten, og det var en lettelse når jeg endelig kunne legge fra meg sekken ved leirplassen ved Store Buddhåen kl.15:30. Da var det fortsatt tunge tordenskyer i horisonten, men heldigvis passerte de utenfor mine stier men innenfor synsfeltet fra teltplassen.
Det gikk kjapt å få opp teltet og rigge i stand leiren. 16:30 var jeg ferdig, og tok en velfortjent napp fra fem til sju etter at jeg hadde fått i meg noen brødblingser.
David også hadde åpenbart behov for litt hvile, men når vi våkna og var klare til å gå ut for endelig å utfordre Buddhå-fisken var han både leken og glad.
En enslig stor vårflue (tror det er en Phryganea grandiz) på teltduken gjorde meg meget optimistisk for kvelden.
Og at været i tillegg hadde blitt veldig mye bedre gjorde meg bare helt yr og ivrig.
Resten av kvelden gikk med til blind tørrfluefisking rundt om kring i Buddhåen. Det var stille og fint, men ikke noe vak, og ikke noen insekter annet enn mygg. Lite visste jeg om hvilken glimrende representant denne kvelden skulle bli for resten av dagene, fiskemessig. Det var stadig at knøttsmå harr tok tørrflua mi, men de var så små at de ikke greide å gape over hackelet.
Klokka 21:00 gikk jeg bort til innosen. Der vaka det fisk helt inne ved land i den øverste bakevja. Umulig å få død drift på flua der, men jeg hadde mange slag og fikk et par 25 cm’s ørreter og en fin 4 hg’s harr på stripende tørrflue (Red Tag #12, m/flouriserende orange hale) inni der. På slutten av kvelden tok jeg noen kast med en stor leddet Rapalawobbler inni denne bakevja. Snodig at en 20 cm’s ørret for det første prøver å ta, men også at den greier å kroke seg på, denne!! Fiska hist og her tilbake til teltet fram til 23:00. Fortsatt fint vær, men mørke skyer i horisonten når jeg gikk i seng med en litt støl kropp.
Mandag 8
Våkna klokka 03:00 på natta av at David knurra og boffa litt på stemmer og roping et stykke unna. Hmm, folk her på denne tiden av døgnet? Det må ha vært nattfiskere som var på vei nedover vassdraget tilbake til en eller annen leirplass. Tenkte ikke mer over det, og sovna igjen. Opp klokka 08:15. Så var det disse tunge svarte skyene igjen. Det var da veldig til værskifter!!
Bestemte meg for å gå innover allerede i dag. Vil se åssen det står til med Gamma til Alf, og åssen det ser ut inne ved Rogen og de første håene nedenfor. Begynte å gå kl. 10:30. Fisket litt i innosen til Buddhåen først. Fikk en 3-4 hg’s harr og mista en småfin ørret nesten med det samme. Begge på den samme tørrflua som i går kveld. På Paradeplassen ved Nedre Storfisktjønn var det helt dødt. Bortsett fra at det var noen kano-folk som hadde slått opp leir med lavvo og greier helt ytterst. Fisket ikke lenge her, men gikk istedet videre mot Øvre Storfisktjønn og Gamma til Alf. Nå fant jeg de første modne blåbær og molter for året. Veldig tidlig, men deilig. Og det var med klump i halsen og gåsehud på ryggen at jeg endelig, etter mange år, fikk se dette fantastiske vannet igjen mellom trærne bak steinura like etterpå.
Spesielt følelsesladet var gjensynet med myra, der jeg tok den flotte ørreten på 2,5 kg for... hmm... det må ha blitt tolv år siden.
Og Gamma til Alf står like fint som den har gjort siden 60-tallet. Tok en kafferast utenfor gamma, og planla ruten videre.
Tror jeg skal klare å finne furua. Også kan jeg gå over den vestre nakken til Rogsvola og over til Rogen direkte herfra og utenfor alle stier og tråkk. Det gikk forsåvidt greit å finne igjen furua, men jeg gikk litt for langt inn mot Lille Vonsjøen og måtte rote meg et stykke tilbake før den stod forran meg igjen, akkurat som sist. Ikke mye som har rørt seg her de siste tolv åra, gitt!!
Vandringen videre gikk gjennom skikkelig urskog og over temmelig uframkommelig steinur. Men det var spennende å tenke på at det kanskje ikke hadde vært folk på mange år akkurat der jeg gikk nå.
På veien over møtte jeg et lavskrikepar. Utrolig stemningsfulle og rare fugler, og det er ingen tvil om at de heter nettopp lavskrike fordi de skriker lavt. Ikke fordi de spiser lav eller noe slikt. Oppå Rogsvola-ryggen møtte jeg på et reingjerde som jeg ikke visste om. Det så relativt nytt ut.
Forferdelig trist at "samene” får lov til å fortsette med dette hærverket midt inne i nasjonalparken. Det ødela ganske mye av villmarksfølelsen når jeg måtte klatre over gjerdet for å komme ned til Rogen. David var litt dum, og trodde han måtte springe rundt for å komme forbi. Da hadde han måttet springe langt, tror jeg. Jeg fikk dirigert ham til å gå under isteden, men da var han temmelig skeptisk og virket faktisk litt redd. Tør nesten ikke tenke på hvilke negative ringvirkninger dette gjerdet har for villdyra her inne. Og dét midt inne i en såkalt nasjonalpark som liksom skal være vernet mot alle former for tekniske inngrep av mennesker! Jeg blir både arg og bitter, og jeg kjenner same-hat og et øyeblikks Hagen-sympati mens jeg legger gjerdet bak meg og vandrer videre ned mot utosen av Rogen og håene derfra og nedover Øvre Røavassdraget.
Fiska hist og her fra Rogen og nedover. Det stedet hvor det skjedde mest var i Rogshåen mellom klokka 18:00 og 19:00. Da var jeg borti fine fisker nesten på hvert eneste sted jeg var nede ved vannkanten og kastet. De fleste tok et stykke ute, på en 12 grams Sølvkroken Spesial sølv/rød. Blant annet en veldig fin ørret som nok var på over kiloen men som datt av etter at jeg hadde kjørt den en stund og jeg gjorde et ”ekstra” tilslag som liksom skulle sikre fisken og kveldsmaten. Isteden datt den av, som alle de andre jeg var borte i på sluken her. Før dette var det en halvkilos ørret som tok sluken helt inne ved land på grunt vann over lys sandbunn. Jeg så det hele i fugleperspektiv, helt fra fisken kom, fulgte etter to-tre meter og når den angrep sluken. Tøfft! Morsomt å se med egne øyne hvordan dette egentlig foregår.
Siden jeg ikke greide å få dem til å sitte ordentlig på sluken gjorde jeg heller noen blindkast med tørrflua. Det vaket jo praktisk talt ikke noe i det hele tatt. Men jeg fikk en smellfeit 250 g’s ørret nesten med det samme. På stripende busteflue. Mat, mat!! Det var forresten mange gulerler her inne ved Rogshåen, og to storlom dreiv og herja og lekesloss ganske lenge utpå vannet der. Rogshåen var i grunn et veldig fint sted. Heldigvis er det rimelig langt å gå inn hit fra Haugen/Røaosen. Og kanskje er det også nettopp derfor det er så fint her? Stien og slitasjeskaden langs denne håen var minimal og nesten helt usynlig i forhold til rundt håene lenger ned i vassdraget. Dessuten er det jo den første håen nedenfor Rogen, sånn at de aller fleste padlerne som starter fra Rogen sansynligvis padler rett gjennom. De færreste vil vel raste bare fem minutter etter at en ”ekspedisjon” har begynt. Ikke sant? Må tilbake hit en gang.
Videre nedover vassdraget fisket jeg litt i Lille Buddhåen. Innosen til denne var ganske fin, og frister til å komme igjen seinere når forhold, klekkinger og bett forhåpentligvis er bedre.
Fant forøvrig plukkbare kremler nå, men lot dem stå. Har hatt vondt i høyre kne/legg i hele dag. Må ha tråkket over eller noe et eller annet sted på vei ned fra Oasen i går, uten at jeg merket det spesielt der og da. Nedover mot Paradeplassen ved åtte-tida merket jeg at David begynte å bli skikkelig sliten. Jeg også. Og jeg var irritabel. David måtte gå bak hele tiden. Nede ved innoset til Buddhåen igjen (jeg begynte å tenke på dette stedet som Mataukehølen, etter at jeg har hørt Osmund, Ole Petter & co. snakke om en lignende høl som de hadde gitt samme navn i et annet vassdrag tidligere) tok jeg en knapp matfisk til, på Rapala Wobbler. Jeg hadde satt ut igjen de jeg fikk her tidligere i dag når jeg begynte å gå innover, noe jeg angra på nå som jeg var sliten og sulten og ikke hadde fått noen skikkelig fisk på resten av dagsturen. Tilbake ved teltet kl. 22:30. Fram med stormkjøkkenet fra sekken. Stekte de to små ørretene jeg hadde klart å skrape sammen i løpet av over tolv timer ute. Lenge siden sist sprøstekt småfisk har smakt så godt som det disse stakkarene gjorde.
Det var egentlig ganske fint vær, oppholds og mye sol i hele dag. Vinden skiftet fra sør-øst til sør-vest utpå ettermiddagen, men den var aldri hverken hard eller sur. Det blei litt sterkere vind utover kvelden. Når jeg gikk og la meg var det tunge regnskyer som kom veltende inn over Store Svuku.
Tirsdag 9
Den slitne kroppen min måtte ha søvn helt til klokka tolv i dag. Tok frunsjen ute, i overskyet vær men med solgløtt. Mye varmere nå. Tyve grader. Tretten i vannet. Sønnabris. Dette skulle jo være helt ideelt. Men fortsatt var det ingen som helst vakringer å se på Buddhåen. Hmm, rare greier. Begynte fisket klokka 14:00. Var først innom storharrplassen ved rota der jeg tok harr på halvannen kilo for endel år siden. Men der var det dødt.
Gikk derfor videre til innosen, og ved tre-tida hadde jeg to ganske fine stekefisker. Begge på stripende tørrflue inne i bakevja på høyre side i bildet. Først en harr og så en ørret. Middagen var sikret.
Ørreten hadde forøvrig spist blant annet tre av disse store saftige steinfluene som jeg enda ikke har greid å få tak i for å studere på nært hold. Har sett nymfeskall av den på en stein ved Bøelva for mange år siden, hvor jeg også såvidt så et voksent eksemplar som lynkjapt gjemte seg mellom steinene. – ”Aha”, tenkte jeg nå, ”så disse dyra finnes her inne også”.
Litt seinere stod jeg og fluekasta på en av steinene lengst bak i bildet over, og det kom en hel famile med fiskere som alle stelte seg opp rundt meg og fisket. – ”Dette må være svensker”, tenkte jeg. – ”Siden de er så påtrengende uten å vise hensyn i det hele tatt”. Han ene av dem hadde tydeligvis vært her før, for han stod bom og kasta på Mataukehølen like ovenfor meg. Etter en stund hadde han på en fin fisk. Han slet litt med å få fisken inn i den tunge strømmen, og jeg tilbød meg å hjelpe ham. Men han ville greie det selv. Han greide fint å berge den flotte harren, og jeg gratulerte ham med at harren var skikkelig fin. – ”Ja'a, värkligen”, svarte han fornøyd. Joda, han var svensk.
Nå var klokka halv fem på ettermiddagen, og jeg tusla tilbake til sekken min da jeg fikk øye på noe stort som sprang på steinene etter et sted å gjemme seg. Greide akkurat å knipe tak i den, og gjett! Her hadde jeg endelig en av disse gedigne steinfluene mellom fingrene.
Gikk tilbake mot teltet for å ta middagen. Borte ved storharrplassen ved rota fikk jeg øye på ei lita strandsnipekylling som satt og trøkte på bakken like ved siden av meg. Jeg bøyde meg rolig ned og vippet den forsiktig opp i håndflata mi. Noe så utrolig nett og uskyldig vakkert lite krek! Foreldra peip rund meg så jeg satte den forsiktig tilbake i stilling med det samme og gikk videre. Satte på en Nalle Puh #10 og ”vada” over til en av de små øyene (buddene?) i Buddhåen mellom her og teltplassen. Nå var det overskyet og fin bris fra sørvest. Hadde mange slag, langt ute, men fikk ingen av dem til å sitte. Sansynligvis ikke så store fisker, men i hvert fall et par av dem kan ha vært fine. Så også en kjemeflott ørret som hoppa klar av vannet midt utpå. Sikkert fisk på i hvert fall kiloen.
Tilbake ved teltet klokka 18:00 for fiskemiddag. Stekt ørret og harr med karriris. Surere vind og tettere overskyet. La meg nedpå og sov fra 19:30 til 21:00. Tok kaffi og sjokolade i teltet etterpå når jeg våkna. Veldig rart vær ute nå, men oppholds. Varmt. Sikkert over 20 grader. Mye mindre vind. Halvt grått, halvt fint. Disig og lummert.
Gikk bort til Mataukehølen og var der 22:25. Svenskene var heldigvis ikke her lenger nå, så jeg hadde plassen for meg selv. Ikke noe vaking, men på første kastet tok en kjempleflott ørret på 35 cm og 480 gram min stripende Nalle Puh #10 inne i bakevja. Det var deilig med en skikkelig fight i tung vannstrøm igjen.
Merket ikke noe mer her, og fisket meg tilbake til teltet. En tokilos gjedde tok etter wobbleren min utenfor båtplassen til oppsynsmannen. Jeg så skyggen av den ganske store fisken da den stoppet opp inne ved land etter å først å ha tatt etter sluken og så fulgt etter inn til land. Lekte med David og en stor pinne utenfor teltet en stund. Han var i hundre. Fortsatt veldig varmt og lummert når klokka var ett på natta. Stille og fint. En flott kveld/natt med rart vær. Noe er på gang.
Onsdag 10
Sov til klokka ti i dag. Fortsatt veldig varmt og lummert. Etter å ha spist frokost og helt nedpå et par kopper morrakaffi kom oppsynsmannen roende oppover på Buddhåen klokka 11:15. Han fikk øye på meg og kom innom for en prat. Hyggelig fyr. Fikk ikke med meg navnet, men han fortalte at Holger (han forrige oppsynsmannen, som jeg har møtt her inne flere ganger tidligere år) var svogeren hans, og at Holger døde for noen år siden, bare ett år etter at han gikk av med pensjon. Han fortalte også at det ikke var mange folk innover i marka nå, og at det hadde vært temmelig dårlig fiske de siste par ukene. Folk fikk bare ”småfisk” opp til rundt halvkiloen kunne han bekrefte. Og han presiserte viktigheten av at jeg hadde David i bånd, noe jeg likte at han gjorde. Å sjekke fiskekortet måtte jeg tvinge ham til, så det var tydeligvis viktigere for ham å passe på at vi passer på det ville dyre- og fuglelivet her inne enn bare at vi løser fiskekort. En bra mann!
Bestemte meg for å holde meg ”rundt teltet” i dag også. Fortsatt vondt i høyre beinet. Får ta det rolig. Begynte ved Mataukehølen litt før tolv, men der var det bare småfisken som ville bite så jeg fisket meg nedover vassdraget mot Grisslehåen.
Nede ved innosen til Grisslehåen kom det lumske været ut i full blomst. Et sinnsykt regnskyll og en tordenbølge passerte like over hodet på meg, og jeg måtte bare sette meg ned sammen med David og vente på at det skulle gå over. Lite visste jeg da om at det var sånn som dette det skulle fortsette hele resten av dagen og kvelden. Styrtregn og torden, oppholds, solgløtt og nytt styrtregn og torden. Det gikk i ett. Fordelen var at det blei mye fint fotolys ut av dette. Ulempen var at det regnet så fælt at jeg ikke torde ta fram kameraet så ofte som jeg burde. Men det blei noen fine bilder.
Og David oppførte seg litt rart. Han virket ikke redd, men bare stod rett opp og ned når det regnet og tordnet som verst. Han ville gjerne stå ”under meg” for å få le fra vannet. Så vi blei sittende/stående mye sammen denne ettermiddagen.
Det blei ganske lite fisking, men jeg hadde et kortvarig spennende fiske på noe som kunne være fine fisker som dreiv å myggvaka utenfor sivkanten til Alf en kort periode med solskinn mellom alt styrtregnet og tordenskrallet. På vei tilbake til teltet klokka 16:00 blei det plutselig mørkt som natta. Jeg mener det, mørkt som natta! Styrtregnet kom igjen og med det fulgte både lyn og torden og haggel. To-tre minutter etter at haggelskuren hadde passert fant jeg min hittil største naturlige haggelklump noensinne, på bakken. Den var over tre cm lang, og formet omtrent som en bowlingkrukke. En rein isklump! Tilbake til teltet og både klær og bikje og alt var for vått til å krype inn. Det begynte å styrtregne mer enn jeg tror jeg noensinne før har opplevd. Det var helt sykt, og egentlig ganske morsomt. Det spruta, dundra og blinka i ett i sikkert en hel halv time. Blei sittende utafor teltet sammen med David under hele denne perioden. Når det omsider letna litt kom til og med sola. Da hadde jeg ett av mine største øyeblikk her inne i Femundsmarka, akkurat idét det lysna og sola skinte på toppen og bare på toppen av Store Svuku og de tunge svarte skyene forsatt fylte himmelen forøvrig. Det var et gudommelig syn, helt fantastisk. Jeg fikk både ståpels på ryggen og tårer i øynene.
Nå blei været veldig trivelig. Alle trærne og alt på bakken var fortsatt klissvått, mens kveldssola skinte og varma godt. Et flottere landskap i en mer stemningssprakende drakt opplever man ikke ofte. Så istedet for å rømme inn i teltet blei det en kjapp tur oppon Mataukehølen igjen. Der traff jeg et par nordmenn som hadde slått opp en provisorisk panikkleir for å beskytte seg for uværet. De hadde vært noen dager oppe ved Kløfthåen, og var på vei nedover. I går hadde de visst hatt et bra fiske der, og de hadde hatt kontakt med 3-4 store ørreter på sluk. I dette tordenværet hadde de vært litt redde også, skjønte jeg. Akkurat nå skulle de til å lage middag, så jeg kunne snike meg til kasteposisjon ved Mataukehølen med god samvittighet. Nå var klokka 17:30.
Det skjedde ikke noe spesielt her, så jeg skyndte meg tilbake til teltet og rakk akkurat å stupe inn før en ny styrtregn- og tordenbølge åpnet slusene klokka 18:30. Klærne hadde heldigvis rukket å tørke halvt opp, og jeg var fortsatt tørr på beina. Kledde av meg og stekte gårsdagens 35 cm ørret på stormkjøkkenet i forteltet mens jeg satt i bare trusa og det ene styrtregnet etter det andre passerte over hodet på meg. Fortsatt veldig varmt i lufta med andre ord, og det virket ikke som det syke været skulle gi seg med det første. Det bråkte fælt inne i teltet når det harde og tunge regnet slo på teltduken. Prøvde å rope så høyt jeg kunne fra inne i teltet en gang som det stod på som værst, men jeg tror nesten ikke jeg kunne høre min egen stemme. David krøyp sammen i forteltet og sovna med det samme. Han dampet fra den fortsatt våte pelsen sin.
Det fortsatte å tordne og plaskregne hele kvelden. En kort oppholdsperiode klokka halv elleve gav meg pusterom og sjans til å gå ut og stelle meg for natta. Helt rått å se åssen tunge svarte tordenskyer bare stod i kø for å velte inn over Store Svuku og lille meg her inne i villmarka.
Føler meg nesten som nydusja nå. Både på grunn av alt det intense regnet, men også fordi jeg skifta truse og T-shirt i kveld, hehe. Klokka 23:00 var jeg i ”seng” og fikk inntrykk av at tordenværet var på hell. Det blei lengre og lengre mellom hvert skrall, som blei svakere og svakere etterhvert som jeg begynte å ta en pause fra denne verden.
Torsdag 11
Halvokna klokka åtte til strålende sol og et tørt telt. Deilig, tenkte jeg, og slumret videre til klokka blei ti. Tok frokost og kaffe ute, mens det gradvis blei mer og mer overskyet igjen.
David væra intenst på ett eller annet i den fortsatt fine og varme fluebrisen som var litt mer fra sørøst nå, mens jeg fikk slengt alt utstyret som jeg hadde lagt ut for tørking inn i teltet igjen. Bak Store Svuku var det nemlig nye store svarte tunge truende skyer som var på vei innover.
Rakk akkurat å hive inn den siste ”biten” før et nytt helvetes halvtimes plaskregn gjorde teltduken kliss våt igjen. Uten torden denne gangen, heldigvis. Måtte drite mens det regna som verst. Ut i en fei mens det såvidt var et minutts roligere nedbør. Etter den værste fronten blei det mer javnt silregn, og jeg blei liggende inne i teltet og vurdere om jeg skulle pakke sammen og begynne på hjemveien. Blei liggende litt til og vente på oppholds. Vil helst ha et relativt tørt telt før jeg pakker det sammen.
Av kjedsomhet inne i teltet tok jeg et bilde av verdens beste hå. Teltplassen min var ute på odden litt under midten av bildet.
David også kjedet seg mens vi lå der og ventet og ventet. Heldigvis for ham greide han for det meste å sove seg gjennom regnværet.
Endelig, klokka tre blei det oppholds, og solgløtt tørka opp telduken såpass etter et kvarter at jeg tok sjansen på å begynne nedpakking. Var veldig heldig, for under hele nedpakkingsperioden fra 15:15 til 15:45 var det oppholds og solgløtt. Akkurat når jeg begynte å vandre nedover kom det mer styrtregn. Mer flaks i uflaks går det vel neppe an å ha.
På vei ned mot Grisslehåen møtte jeg en fyr som stod og fluekasta i regnet i selve Røa. Han hadde vært helt øverst oppe i Grøtådalen de siste dagene, og var også på vei nedover. Fisket hadde ikke vært noe særlig for ham heller. Det viste seg at dette var en av dem jeg prata litt med på en av fluebinderkveldene til ”Gytegropa” på Ås for to-tre år siden. Både han og jeg dro litt kjensel på hverandre, før han viste fram Gytegropa-merket sitt på fluevesten sin og vi skjønte hvem ”vi var”.
Vandra videre nedover. Elvene og bekkene var store. Grøtåa, for eksempel, hadde vokst med flere titalls cm og gikk langt over sine bredder. Men været begynte å bli virkelig trivelig. Når jeg gikk forbi Øvre Roasten og buene klokka 17:15 var det solskinn og skikkelig varmt og deilig. Tok et par bilder fra bredden til Øvre Roasten. Det første med Roasten i forgrunnen og Kratlvola (til høyre) og Rogsvola (til venstre) i bakgrunnen. For tre dager siden stod jeg nesten på toppen av Rogsvola og nøt utsikten innover svenskegrensa.
Videre gikk jeg oppon Vassviktjernet, der Torfinn fikk sin kjempefine røye på 1,2 kg for noen år siden.
Tok noen slukkast, men merka ikke noe. Fortsatt ikke noe klekking eller vaking. Jeg syns det er rart, i dette været. På vei mot de øvrige to-tre små Vassviktjerna gikk jeg på et Dvergfalk-par som dreiv og skreik fælt rundt meg. De hadde nok et reir de ville jage meg vekk fra. Mista en steikeørret i det nederste av disse små Vassviktjerna, på sluk. Ned mot Nedre Roasten skremte jeg opp en temmelig stor rovfugl fra bakken som tok rolig til vingene og blei borte mellom de glissent voksende furutrærne. For meg så det ut som en ugle, og den var veldig lys i fargen. Er det mulig at det kan ha vært ei snøugle? Det virker jo som det er lemen-år i år, og i følge fugleboka mi opptrer snøugla ofte på helt uventede steder i slike år. Jeg er absolutt 100% sikkert på at det ikke var ei måke. Den var stor og tung og butt. Plukka masse deilige modne molter herfra og ned til enden av Nedre Roasten.
Kom meg ned til Vollhåen i nedre Røa i løpet av kvelden, og fikk opp teltet der sånn at det stod klart klokka halv ti. Da oppdaga jeg at liggeunderlaget mitt var borte. Det hadde nok blitt rivd av sekken lenger opp langs Røa, hvor det var mye busker og kratt jeg måtte presse meg gjennom for å komme rundt de flomstore bekkene som rant både på og gjennom stia nedover. Prøvde å blindfiske litt med tørrflua i Røa utpå seinkvelden, men det var bare småharren som ville ta. Gikk derfor ganske tidlig i seng, og tenkte at det var nok nå jeg skulle kommet, nå som været tydeligvis var i ferd med å endres til det mer stabilt bedre. Det gikk greit å sove uten liggeunderlaget for ei natt, for David ville absolutt ligge inntill.
Fredag 12
Stod opp ved halv ti tida. Fortsatt et glimrende vær, og varmt. Teltet var helt tørt nå. Deilig.
Blei stoppa av en rastende fyr mens jeg gikk nedover på DNT-stia fra Røvollen. Han lurte på hvor stia gikk(?). De flomstore bekkene hadde gjort ham usikker på om han var på rett vei. Videre nedover møtte jeg stadig folk som var på vei inn. Jeg komenterte flere ganger at de var heldige med været, som skulle innover nå. DNT har lagt om stia ned til Røaosen i år, og fra den helt nye stia fikk jeg se en dvergspett på nært hold. Det var laget en helt ny bru også, over Røa. En flott bru var det, i robust og reint treverk hele veien. Var nede ved Røaosen klokka halv ett. Drøyt to timer til Femund II skulle komme, så det blei litt blindt tørrfluefiske i osen og i et par av de nederste hølene etter at jeg hadde svelget nedpå et par kvikklunsjer. Bare småfisk som ville ta, som vanlig. Ikke noe vaking i det hele tatt.
Klokka er 14:34, og det er fortsatt ti minutter til Femund II skal være her. Det begynner å skye til igjen.
Femund II kommer tøffende klokka 14:46. Bare ett minutt på overtid. Tenk om NSB hadde vært tilnærmet like presise!
Vel ombort på båten kom det en ny styrtregnbølge, og med den fulgte en spesiell regnbueeffekt som bare såvidt kunne skimtes langdt der bak.
Pakka inn i bilen og kjørte fra Synnervika klokka 15:30. Godt å sitte godt i bilen nå, for det var mer uvær på gang igjen. Og ærlig talt var jeg vel egentlig litt glad for akkurat dét. Men nå er det tilbake til gjengene i arbeidslivet til mandag, og det føles ganske fint. Til neste år, da regner jeg med å treffe storfisken her inne...