Kom litt seint avgårde denne fredagen. Heldigvis er kveldene lange og lyse. Da jeg ankom Øyervann ved halv ni tiden på kvelden var det så stille og fint at jeg blei bare sittende på soveodden min og nyte kvelden og solnedgangen.
Og mens jeg satt der og speidet etter vak var det stadig et par linerler som sprang rundt på fjellet der og snappet i seg maur og annet snadder.
Det var en fantastisk flott kveld. Varmt. Stille. Og et flott fotolys. Det ble noen bilder både før og etter at sola gikk ned.
Det var veldig stille på vannflata. Ikke et eneste vak å se. Ikke før akkurat da sola gikk ned og det ble skygge på vestsiden av vannet. Da ble det en kort periode med litt vaking på fjærmygg. Jeg fikk tatt noen halvhjertede kast. Palmermyggen fikk ligge lenge på vannspeilet om gangen. Men det er ikke enkelt når forholdene er sånn. Det ble bare vakringer på meg i kveld.
Og når klokka blei ti og sola var godt nede bak horisonten i vest kjente jeg at det begynte å bli litt kjølig. I sekken hadde jeg en pakke med sånne gode og godt krydrede bratwurster. Bare å skrape sammen litt nedfallsfuru etter vinterens stormer i terrenget bak meg, og fyre opp et lunt og sprakende åpent bål i vannkanten der jeg satt.
Pølsene var gode. Himmelen fikk snart samme farger som bålflammene.
Og klokka kvart på elleve dukket jammen fullmånen opp i øst.
En halv time seinere var det såpass mørkt og kaldt at det var like greit å rulle ut liggeunderlaget og tulle seg inn i en god og varm sovepose ved siden av bålet. Det er digg å være på tur på denne måten. Ikke noe pes med å slå opp telt og sånn. Bare å slenge seg rett ned akkurat der hvor det passer.
Klokka fire på morgenen måtte jeg opp for å tømme blæra og da var sola like ved å krype opp igjen bak trærne. Jeg fikk et syn for guder. Selvopplevd soloppgang er egentlig fremmed for meg. Måtte nesten få tatt et stemningsbilde så jeg skulle kunne se etter hvordan det egentlig var litt lenger ut på kvisten.
Jeg sov videre til klokka halv ni. Da var det nydelig og varmt igjen. Men det blåste endel fra øst. Spiste frokost og drakk svart kaffe. Klokka ti var jeg pakket og klar til å traske videre innover i de dype Siljanskogene for å fiske. David var selvfølgelig klar han også, og ganske utålmodig etter å komme i gang. Ikke mye som tyder på at den bikkja blir tretten år til høsten.
Som vanlig fisket jeg nøye av utløpsområdet til Øyervann. Men det gav ikke noe resultater i dag. Det var merkelig stille, og nesten ikke et eneste vak. Til tross for at det ved elleve-tiden lå noen flyvemaur utover på det blanke vannet både her og der.
Disse flyvemaurene gjorde at jeg istedet fikk litt fart på meg til å komme videre. Ingen vits i å gå glipp av sverming ved et annet vann litt lenger inn hvor det går litt større ørreter enn akkurat her. Og jeg hadde ikke trasket langt før jeg skvatt litt idet en krikkandhøne spratt opp i lufta like foran beina på meg. Aha! Så det var her reiret var, som jeg skjønte at var i nærheten her forrige helg da hanen fulgte meg mens jeg fisket.
I bekken var det som forventet vakende småfisk.
Jeg kunne som vanlig ikke overse dette, og måtte stoppe for å prøve. Og jammen var det ikke et par sånne fine femogtyvecentimetere her i dag også, som ville opp på myra for å hilse på meg.
Videre ble jeg stående en stund og se etter vak i Marivann. Nå var klokka halv tolv.
Men der var det ikke noe liv. Bare å komme seg inn til favorittvannet før flyvemaueren og marginataen kommer i gang for fullt. Et kvarter seinere satt jeg ved målet og speidet etter vakringer. Og da kom det en marginata flyvende og satte seg på sekken min. Etterhvert kom det fler. Jeg så dem ikke på vannet, men i lufta da de kom flyvende inn med vinden fra øst mot bredden der jeg satt.
Men til tross for at det tydeligvis klekte endel av disse vakre døgnfluene var det fortsatt nesten ikke noe vak å se. Bare et par-tre vak. Det ene var innenfor kastehold og jeg fikk lagt tørrflua midt i blinken. Og den tok. Ikke rare tassen. En kringlefant på kanskje tredve cm.
Ved halv-to tiden dabbet det helt av. Og varmen var som en bombe, enda det blåste ganske friskt innimellom. Måtte sette meg og slappe av litt før jeg trasket videre mot Krokvann og Gamma klokka to.
Men hva fikk jeg se når jeg kom til brua? Brua lå godt under vann! Jøss! Så høyt vann har jeg ikke sett i Krokvann før.
Jeg kom ikke over brua. Dermed ble det endring i planene. Istedet gikk jeg litt tilbake og bort til innløpsbekken. Der lå heldigvis en av båtene ledig, men den var full av vann etter alt regnet i det siste. Måtte øses først, før jeg kunne tyvlåne den og ro over til utløpskanalen. Selv der lå brua mer eller mindre under vann. Herregud! Det må være en beverfamilie som har demmet opp bekken nedi der.
Jeg kom meg i land og tredde på meg vadestøvler for å komme til på myrene nedenfor. Men der var det så mye vann nå at det lot seg nesten ikke gjøre å fiske. Og noe vaking å snakke om var det heller ikke.
Derfor tok jeg istedet turen videre nedover i vassdraget for å sjekke om det kunne stemme at det var en beverdemning som gjorde at vannet var så høyt. Det var det ikke. Nede ved restene etter den gamle fløtedemningen rant vannet helt som normalt, bare at steinrøysa der ikke hadde store nok sprekker og hull til at flomvannet kunne renne skikkelig unna. Dermed fungerte den ødelagte demningen som det den en gang var ment til. Nemlig å demme opp Krokvannet.
Oppe ved myrdammen igjen kom jeg over et paddepar som hadde seg. Og ikke søren om hannen ville slippe nå som han endelig hadde fått henne på kroken, som man sier.
Vel, nå var klokka halv fire på ettermiddagen og det var dødfødt å fiske. Det ble middag og kaffe istedet. På den gode gamle fjellknausen min.
Deretter rodde jeg tilbake med båten. Og mens jeg dreiv å gjorde meg klar til å gå tilbake til bilen klokka seks fikk jeg plutselig øye på en ørret som vaket steady opp i bekken like ovenfor brua der. Og nå var det så mye vann i bekken at den mer var å regne som ei lita elv. Og jammen tok den ikke palmermyggen min også. På første kastet. Det var moro, selv om den ikke var allverdens stor. Et par og tredve, kanskje. Men til Krokvannsørret å være var den veldig tjukk og fin. Kanskje Krokvann begynner å komme seg litt igjen, etter den ekstremt tynne fisken som har vært å få her de siste åra.
På tide å komme seg hjem. Tilbake ved Viddasetter klokka sju la jeg merke til at det stod en fyr og fluefisket i Stubbekolltjønna. Ikke ofte å se folk der, så jeg tok et bilde av ham idet jeg vrengte av meg sekken inn i bilen og rullet ned til Svartvannsetra for å høre åssen det hadde gått med Tore.
Men Tore var ute i prammen sin og fisket, så det fikk jeg ikke noe svar på. Istedet fikk jeg slått av en kort prat med noen gamle kjente som satt ute og spiste familiemiddag utenfor Sørbu i sommervarmen. Fint nå, ja.