Deilig å rive med seg en femmer som allerede henger ferdigmontert på garasjeveggen fra i fjor høst, hoppe i bilen og synge fritt til noe diggbar progrock på vei til årets første tørrfluetur. Under gårsdagens 17mai var alle tanker og drømmer egentlig bare i stille gråt over at jeg – og mange med meg – sikkert gikk glipp av de heftigste marginataklekkingene som tenkes kan, mens jeg gikk rundt og trasket på Tjøllingvollen og i Sandefjord by med familie og venner. I går kom nemlig vårvarmen for fullt. Etter en uvanlig kald og treg start.
Aldri har jeg vel vandret med bikkja på grusveien inn til Krokvannskilen med større iver enn i dag. Jeg så klart for meg et kokende vannspeil av sprutvakende storørreter som bare lå og ventet som en perle i et smykkeskrin. Vel fremme ved vannkanten omtrent klokka tolv måtte jeg imidlertid skuffet konstatere at drømmer og overbevisninger ikke alltid stemmer med virkeligheten. Ikke et eneste vak å se. Og ikke noe insektaktivitet heller. Og under den ivrige spaserturen i den rekordvarme maidagen hadde jeg mistet mye kroppsvæske. Skjorte og bukse var klissvått.
Dermed var det bare å rigge seg til ved en passende furu som ryggstøtte og speide etter vak. I en sådan stund er det ikke vondt å lure opp en velfortjent kald pils. Ikke spør meg hvordan jeg hadde klart å holde den kald i denne varmen. Det er sånt gutter som liker seg i sommerskogen bare vet. Første slurken er alltid best. Roen senket seg. Måltrosten sang og frosken kvakk. Når man endelig, etter en lang vinter, sitter sånn er det nesten som at man ikke har gjort annet siden sist. Hvor ble det av vinteren?
Og der! Jo visst, - et forsiktig vak ute i overgangen mellom bleika og tørrfluebrisen! Okay, det var det jeg trengte. Nå var det bare å sette i gang.
Det var ikke så enkelt. Og bare noen veldig få vak. Jeg tror de tok fjærmygg. For det var noen få av dem på vannet jeg kunne se innimellom. Greide å lure en fin en inne i stilla helt innerst i godbukta. Den tok palmermyggen i et rolig og bestemt rullevak. En vakker Kringlevannsørret på drøyt 35 cm og snaut halvkiloen. Yes! Årets første tørrflueørret. Endelig i gang.
Det ble ikke så mye mer. Det blåste ganske mye og jeg trakk gjennom terrenget ned forbi Marivann og videre mot Øyervann etter et par-tre timer. Enda varmere nå. Jammen godt at det blåste litt, ellers hadde heten vært uutholdelig.
I bekken i skogen var det vakende småørreter i flere av de flomstore lonene.
De gav meg et morsomt og spennende elveaktig tørrfluefiske med ganske mange overraskende «store» prikkefanter. De største på godt over tjuefem cm. Det er ikke så verst i en bekk man vanligvis ikke kan se engang når det utover sommeren tørker opp og vannspeilet synker.
Videre til Øyervann ble det heller ikke noe mer enn et par-tre av disse tohundregramstassene. Men du verden så deilig å gå sånn og traske og stoppe opp for å fiske der hvor det passer. Heldigvis lå det noen spredte snøflekker igjen i skyggene rundt i skauen, så en overopphetet fluefisker kunne kjøle toppen.
I Øyervann var det en Krikkand som fulgte meg nøye mens jeg fisket. Har nok ei høne på reir i nærheten ja.
Som forventet gikk tiden fort og det ble ettermiddag og jeg hadde lovet familien å komme hjem for å se på finalen i MGP på TV i kveld. Klokka halv seks la jeg derfor Stubbekolltjønna bak meg og rullet ned og ut av dette terrenget jeg trives så godt i. Bare en rask tur oppom Setra for å høre med Svein åssen det hadde gått med ham i Langevann i dag. Han hadde ikke sett et vak engang. Litt rart egentlig, siden Langevann ligger rundt hundre meter lavere i terrenget.
