Heiko, Espen, Ole Petter, Tom Werner, Laila og jeg på sjøørrettur med overnatting i lavvo. Bra fiske og hyggelig friluftsliv, helt til litt utpå søndags formiddag da søndagsturfolkene tøyt ut som fra en hullete kaviartube og gjorde det vanskelig å kaste.

Lørdag 20.

Etter en lang og hard seinvinter, hvor sjøisen har fortsatt å legge på seg inne i kiler og viker til lang inn i april, har våren endelig avgitt sin velsignelse til et ukjent antall bleike og sjøørretsugne tursjeler. Heiko skjønte tegningen for noen dager siden og tok initiativ til å få samlet troppene og møtes for en slags sosial sesongåpning et sted omtrent ytterst mellom Sandefjord og Larvik. Etter noen runder med rekruttering på fjaseboka ble vi en gjeng på seks som ble enige om å møtes klokka ni på morran på parkeringa der. Heiko, Espen, Ole Petter, Tom, Laila og jeg. Selvfølgelig møtte nesten ingen opp til avtalt tid. Det var tross alt lørdag, fri, og ikke noe stress.

Først ved tolv-tiden ankom Heiko, Espen og jeg parkeringa. Det var bare å raske med seg alt krimskrams og sette av sted de kanskje ti minuttene med moonwalk ned til vannet ved rullesteinstranda der vi skulle finne plass til Toms store lavvo og hjemmesnekrede vedovn. Nede ved havkanten satt allerede Laila og bikkjene og koste seg i vårsola. Tom var på tokt med fluestanga borte i bukta bortenfor.

Vi ble enige om å fiske litt først, og sette opp lavvoen seinere. For nå var det høyvann om et par-tre timer, og forholdene så rimelig fristende ut. Det var bare å sette i gang. Jeg sneik meg til selveste favorittplassen her ute og festet en sånn lys liten teppegarnstreamer til en maximaspiss på 0,22 mm. En dødelig kombinasjon jeg fisket mye med før, men som har vært fraværende i flueboksen min de siste åra til jeg fikk bindt opp et dusin for noen dager siden. Kjente på meg at dette kom til å gi uttelling. Jeg hadde rett og slett trua.

Og ganske riktig. Det gikk bare noen få innledende kast før det første lugget var å kjenne. Ikke hardere enn at jeg holdt muligheten åpen for at det kunne ha vært kontakt med en tangklase. Det er ikke dypere her enn at det skjer en gang i blant. Men denne tvilen kunne raskt avfeies da flua etterhvert kom nærmere land og jeg i det klare vannet tydelig så en fin grå skygge som fulgte etter like bak. Joda, her var det ørret. Bare å sørge for å holde flua mest mulig i vannet så skulle det nok bli noe ørretslim på fingertuppene snart.

Videre gikk det slag i slag. Først en temmelig liten tass på kanskje 300 gram. Noen kast seinere en fin steikeørret på 38 cm og godt over halvkiloen. Der satt flua så godt at jeg måtte ta den som mat. Enda noen kast seinere slo det på en til på samme sted. Denne gang en enda litt deiligere sølvkropp på 42 cm og syv-åtte hekto. Dette var morro. Jeg fikk blod på tann og fant på unnskyldninger for at jeg fortjente rødt fiskekjøtt i fryseboksen hjemme. Tok med andre ord nakken på denne også.

Alle disse fiskene tok jeg i løpet av kanskje tyve minutter, før noen av de andre gutta i det hele tatt var i gang med fisket. Det var ganske høyt vann og perfekte forhold. Fortsatt stigende vann. Høyvann om to timer. Typisk, og helt etter boka. Espen kom nedom. Vi tok en kort smalltalk rundt det gode bettet. Heiko og Tom var også i drivet ned i vadebuksene sine nå.

Ikke før Espen hadde akkurat trukket seg tilbake for å komme i gang med sitt fiske litt lenger bort slo det på en ny ørret på den lille lyse streameren min. Og denne var større og tyngre. Etter en kjapp runde med fine utras og spennende rullerunder i overflata kunne jeg gripe med klørne mine over nakken på en finfin blankis på 52 cm og 1.2 kg. Ja, ikke så tykk som den burde vært, men kvaliteten holdt likevel.

Nå hadde jeg vel i grunnen fått nok. På bare en drøy time hadde jeg fem sølvsporder, hvorav tre lå på den flate steinen bak meg og gjorde det vanskelig å fokusere på streameren i vannet. Dessuten ankom Ole Petter med sekk både på ryggen og magen, og lavvoen til Tom skulle hentes i bilen og rigges på sletta.

Jeg renset fiskene. Sjekket mageinnholdet. Noen gamle børstemarker i den ene, og en mengde brislinger i den største. Tok en kjapp tur hjemom til Kjerringvik med bikkja. Han hadde neppe funka særlig bra med bikkjene til Laila og Tom i lavvoen i natt, så det var like greit å få fred nå som han uansett hadde vært ute i mange timer. Og da jeg kom tilbake en time seinere hadde Heiko akkurat landet og renset en kjempefin streamerørret på 1.1 kg. På betongen ved bålplassen lå mageinnholdet. Et antall blodferske børstemarker. Den ene hadde vist vært i livet fortsatt da Heiko spratt magen på fisken.

Og deretter ble det fort kvelden, med alt det hyggelige som seg hør og bør i den anledning. Men det ble et par runder til med stanga før vi tok kvelden og ble sittende i lavvoen for å holde varmen. Jeg tok en halvkilos borte ved storsteinen, og Tom tok en flott en på rundt åtte hekto borte i rullesteinsbukta. Og en håv full av blåskjell.

Når kulda gjorde seg bemerket etterhvert som skumringen senket seg over sjøørretlandet måtte jeg innrømme at Toms kombinasjon av lavvo og vedovn i grunn var ganske greit. Det hadde nok blitt litt småkjølig ute uten, for der var det både kuldegrader og bevegelse i lufta. Inne var det både varmt, tørt, mykt og veldig hyggelig.

Søndag 21.

Heiko er A-mann. Hvis ikke han står opp for å fiske før klokka sju på morran så er han sjuk. Det er han sjelden. Så når man er på Tur med Heiko er det bare å henge seg på.

Og det var jammen bra at vi fikk et par fisketimer fra klokka åtte og fram til formiddagen da søndagsfolk begynte å tyte utover her. Når klokka var elleve stod de som perler på en snor og kastet med slukene sine over hele fjøla. Og da var det i grunn bare å komme seg hjem for å rake løv i hagen. Sjøørreten virket uansett vanskelig i dag. Sur vind og kysttåke som det var. Det vil si, tåka kom ikke før i halv ti-tiden, men da kom den som en vegg. Og temperaturen sank brutalt.

Takk for en flott fisketur!

Her er forresten Heiko sin rapport fra den samme turen: http://keikon.me/2013/04/21/5-sjoorret-pa-15-minutter/