Dette er første del av tre artikler fra Kola 2012. Neste og andre del finner du her: Kola-2012-Running-Litza. Tredje og siste del finner du her: Kola-2012-First-Knee-Litza-Utreise.

Torsdag 12.

Endelig, etter to års lengtekløe tilbake til Nordkalotten, kjørte Tore og jeg fra Sandefjord klokka kvart over dagsrevyen. En kjapp tur innom Meny på Hasle for å fylle tanken med både bensin, is og øl til vi skulle møte resten av gutta på Comfort Hotel RunWay ved Gardermoen. Det vil si, de av gutta som ikke hadde tålmodighet nok til å vente med avreise til i morgen klokka fire på morran. Vi syns det var mer fristende med en rolig førstekveld rett ved flyplassen, med et par timer ekstra søvn i morgen tidlig før flyet letter. Dessuten er det hyggelig å treffes for litt fiskeprat og annet sosialt fjas uten fjesbok kvelden før en tur som dette.

Ved innsjekking på hotellet klokka 21:30 fant Tore og jeg ut at vi var på feil hotell. Vi skulle til konkurrenten litt lenger inn i gata. Resepsjonisten var grei nok til å forklare oss veien til det riktige hotellet. Det lå hundre meter lenger bort, og der satt allerede Heiko, Ragnar og Tom og tyllet i seg øl mens de hadde det hyggelig med hver sin smartmobil på Facebook.

Litt utpå kvelden var jeg i en diskusjon med Tom om hvordan midnattssola virker. Da fikk jeg en lys idé om å bruke den åpne ølflaska som modell for en roterende jordklode mens en knyttet venstre hånd skulle fungere som en slags midnattssol. Jeg fikk selvfølgelig en real ølskvett midt i skrittet, så hvermann ville tro jeg hadde gjort i buksa, og bare Gud ville vite at de tok feil. Det passet forøvrig ganske dårlig med det stramme «klesbudsjettet» jeg hadde for turen.

Så da var det bare å komme seg i seng.

Fredag 13.

En litt uheldig dato for å fly mot Russland, vil mange si, men vi fluefiskere er som godt kjent ikke overtroiske. Det var bare smil og god forventningsfull stemning da vi møtte de andre syv under innsjekking på flyplassen ved sju- halvåtte- tiden på morran.

Jeg slo knockout på hele hurven med sekken min på godt over tredve kilo og nesten ti kilo over standard maksimalvekt. Men med tolv machomenn i struttende forventningsrus foran seg torde ikke dama ved innsjekkingen å kreve ekstra betaling i det hele tatt. 

Alt gikk helt greit og vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og rett inn i nærmeste pub for å vente på flyet som skulle gå klokka 09:05. Det var bare litt forsinket, og mens vi ventet rakk vi jammen å leske oss med hver vår halvliter pils klokka åtte på morran. Det funket like så godt som klokka åtte på kvelden.

På Kirkenes to timer senere stod den russiske minibussen allerede og ventet på oss. Noe av det første sjåføren fikk høre var at han måtte stoppe et sted på veien hvor vi kunne kjøpe øl for å kose oss med underveis. Joda, det var greit, og omtrent klokka 12:00 norsk tid rullet vi avsted fra Kirkenes til det forjettede brunørretlandet der oppe i nordøst.

Vi slapp forresten ikke unna passkontroll og utfylling av «emigrasjonspapirer» ved riksgrensa. Der var det omtrent like nervøs stemning som for to år siden. Ole Hjalmar var spesielt redd for å bli etterlatt på grensen siden det visstnok pleier å være Føbe som tar seg av den slags formaliteter når han er ute og reiser til vanlig.

Tilbake i bussen stiller vi klokkene våres to timer fram, men blir enige om å beholde norsk tid på kameraklokkene. Greit at alle kameraer er stilt inn på felles lesst med tanke på når vi etterhvert utpå høsten skal ordne en felles haug med bilder som helst skal være sånn nogen lunde riktig kronologisk sortert på tid.

Nikkel gjorde inntrykk. Selv for Osmund. Garvet høyremann som han er. Gjennom Nikkel holdt han kjeft og slang ikke med sarkastiske lepper mot noen miljøverner i det hele tatt. Huff, dette var bare forferdelig og ikke noe bedre enn vi hadde forestilt oss. Som Tore så treffende poengterte, tenk å være barn å vokse opp her! Det er ikke noe annet enn tragisk og trist.

En viss kollektiv nervøsitet var også til å ta og kjenne på etterhvert som tiden gikk og sjåføren enda ikke hadde gitt oss den nødvendige stoppen ved en russisk øl-kilde. Han hadde riktignok latt gutta handle røyk på en luguber bensinstasjon like utenfor Nikkel, men selv ikke på Kolahalvøya får man kjøpt øl og slikt over samme disk som man omsetter bensin. Stemningen i bussen var dermed fortsatt ganske lavmælt og søvnig. Det var jo en drøy busstur på over fem timer. Ikke lett å holde humøret på topp uten kunstig stimuli såpass lenge.

Lettelsen var derfor høylytt når han omsider blinket inn til en pussig bule hvor vi i en bråkjekk norsk trengselskø kjøpte en hel liten kruttønne med iskalde halvlitere av ymse slag, og hvert vårt stykke med oppvarmet tykkbunnet russisk pizza. Her var Tom i sitt ess.

Inn i bussen igjen og det gikk bare ti minutter etter at gjengen hadde tatt hver sin første ølslurk før stemningen var vesentlig hevet. Rart hva bare en beskjeden halvliter med kaldt øl gjør med en fiske- og klekkekåt mannfolkgjeng på vei til det forjettede vakland.

Ikke like rart at vi bare et kvarter seinere måtte stoppe bussen for å tømme blærene. Må ha vært et kosmisk syn for bilister og andre tilfeldig forbipasserende.

Bussturen de siste par timene videre gikk uten de store eventene. Kanskje bortsett fra at vi kjørte forbi noe som så ut som en påkjørt ulv i veikanten når vi nærmet oss Murmansk. Sikkert ikke mer uvanlig, det, enn at vi her hjemme i Norge stadig kjører forbi påkjørt grevling, eller?

Vi ankom hotellet vårt i Murmansk omtrent klokka 19:30. Da var det tropevarme og ideelle forhold for utepils. Det var høy stemning. Og stemningen var videre på vei opp hele kvelden i hvert fall fram til midnatt. Bussen videre skulle ikke gå før klokka 14:00 neste dag, så det var bare å holde det gående.

Lørdag 14.

For noen var morgenen tøffere enn for andre. Tore, Osmund og jeg rakk bare såvidt å hive i oss en porsjon spansk Gazpacho før bussen var klar klokka 14:00. Presis. En busstur på rundt tre timer og etterhvert ekstremt humpete russiske veier.

Helikopteret stod mer eller mindre og ventet på oss når vi ankom, og vi ble fraktet trygt videre inn til laksecampen for en matbit og desinfisering av utstyr omtrent etter ruteplanen.

Endelig ankom vi Running Litza omtrent klokka 19:30. At gjengen var ivrig på å komme i gang var lett å se med tanke på hvor fort det gikk å få opp teltene og sånn. Espen og Osmund gikk nedover mens Svein og jeg ble sittende og studere Ingar mens han fikk kaste på den første grove ørreten som allerede hadde vært oppe og vist seg i den muligens fineste strømkanten like nedenfor leirplassen.

Denne første kvelden gikk pø-om-pø. Det var en fantastisk pangstart, med vakende fisk og store dyr i håven for alle tror jeg. For min egen del begynte det med et par «små» på henholdsvis 1.0 og 1.5 kg.

Ved ettiden på natta møtte jeg Tore som akkurat hadde landet en tre-kilos. Som bildet under helt klart viser var han i fistel.

Denne første natta var kanskje den siste med midnattssol her. Bare såvidt solskiva holdt seg over horisonten når natta skulle være som «svartest» klokka 01:00.

Nå stod Svein og koste seg på den øverste nakken i Running.

Mens Ingar fjaset seg på brekket til hølen nedenfor.

En halv time seinere stod jeg på samme sted som Svein over og hadde allerede blindkastet endel før jeg fikk se en grov bamse som slurpet i seg en liten stripende vårflue nesten like foran beina mine. Jeg hadde allerede observert vårfluene. På fortommen satt derfor allerede en passene Rackelhane som snart landet like bortenfor vakringene. Lot den flyte dødt ned over vakplassen og i et pent og pyntelig lite vak forsvant den plutselig i et plopp. Fast fisk. Og hvilken fisk! En skikkelig grovis. Den var langt nede på brekket og raste flere ganger. Skjønner hvorfor dette stedet blir kaldt «Running». Er nok fler enn ett skrekkslagent fluehue som har mått løpe etter fisken ned til hølen nedenfor utløpstryket her opp gjennom åra. Heldigvis slapp jeg det, og fikk lirke en smellfeil Kolaørret på 3.0 kg ned i håven med beina plantet omtrent på samme sted som der de stod når ørreten tok. Det tok sikkert et kvarter å få den inn. Joho, - ny tørrfluepers! Hvilken pangstart!

Det ble morgen før det ble stille ved leirplassen. Vi fisket til krampa tok oss. Ikke før morgenen etter fikk jeg høre at Espen tok en monsterfisk på 4.1 kg på et av strekka lenger ned omtrent samtidig som jeg tok min på tre, dvs omtrent klokka 01:30.

Neste og andre del av denne Kola-turen 2012 finner du her: Kola-2012-Running-Litza. Tredje og siste del finner du her: Kola-2012-First-Knee-Litza-Utreise.